KRONIKK: Russerne er ikke kollektivt skyldige i Putins krig

En hel verden fordømmer Putins uprovoserte angrepskrig i Ukraina. Vi omtaler det som «Putins krig», og med rette: Sjelden har vel en personifisering av et krigsansvar vært riktigere.

Mye tyder på at selv flertallet av medlemmene i det russiske Sikkerhetsrådet ble presentert for et fait accompli, mens den reelle beslutningen ble tatt av en liten klikk rundt presidenten som i lengre tid har vært selvisolert i sin bunkers.

Betyr det at den politiske eliten rundt Putin står uten skyld i det som nå skjer? Selvsagt ikke. Den har i lang tid nytt godt av de privilegier og den makt som nærheten til Putin har gitt dem. At de nå utsettes for sanksjoner og reiseforbud til vestlige land, er både rimelig og fullt ut forsvarlig moralsk og politisk.

Utad prøver noen av dem å fremstille det som en ære å bli satt på vestlige sanksjonslister, men når TV-kameraene er skrudd av, gnisser de nok tenner.

Men etter vår oppfatning kan vi ikke behandle alle russere som medskyldige inntil det motsatte er bevist. Vi betrakter ikke etniske russere bosatt i Norge som delaktige i Putins krig – selvsagt.

Det samme uskyldsprinsippet bør gjelde overfor russiske borgere i Russland. «Kollektiv» eller «objektiv» skyld finnes ikke, kun bevisst, subjektiv skyld. Det betyr at enhver russer som gir uttrykk for støtte til Putins krig, bør fordømmes og boikottes, og ethvert samarbeid med ham eller henne brytes. Dette gjelder om det så bare er noe så «uskyldig» som en Facebook-oppdatering. Men vi kan ikke praktisere «den som tier, samtykker».

Putins krig i Ukraina rammer selvsagt først og fremst den ukrainske befolkningen. Samtidig rammer den også vanlige russere, som har opplevd ytterligere politiske tilstramminger etter 24. februar. Et forslag om å gjeninnføre dødsstraff er fremmet, og straffelovens paragraf 275 om landsforræderi skal tas i bruk overfor russere som støtter krefter som «truer Russlands sikkerhet». Ytringsfrihet og mediekontroll er ytterligere strammet inn, og vi ser massearrestasjoner i forbindelse med antikrigsdemonstrasjoner.

Det er lett nok for oss som sitter trygt i våre demokratiske land å forvente aktiv motstand mot diktaturet. Russernes tilgang på objektiv informasjon er sterkt begrenset, ikke bare nå under krigen, men også ellers. Kreml-regimet har i dag tilnærmet full kontroll over etermediene og avisene. Alle tilløp til protest blir slått hardt ned på, og kan medføre lange fengselsstraffer for de «skyldige». Det er kanskje ikke til å undres over at mange kvier seg for å gå ut på gatene.

Likevel ser vi at det skjer i oppsiktsvekkende høy grad. Kanskje har vi grunn til å håpe at protestene vil vokse seg sterkere dersom den russiske hæren kjører seg fast i Ukraina. Uansett er det verdt å merke seg at demonstrasjoner til støtte for krigføringen i Russland har så godt som uteblitt. Vi kan ikke forvente sivil-courage av mennesker som befinner seg i en situasjon hvor vi kanskje ikke ville klart å stå rakrygget selv.

Etter den annen verdenskrig skrev Sigrid Undset en kort artikkel hvor hun anklaget alle tyskere kollektivt for medansvar i Hitlers forbrytelser. En tilsvarende påstand ble senere fremsatt av den amerikanske historikeren Daniel Jonah Goldhagen i boken «Hitler's Willing Executioners».

Men Undset ble imøtegått av den tysk-sveitsiske psykiateren og filosofen Karl Jaspers som svarte: «being held guilty, we have in this view deserved whatever grief we have come to, and are yet to come to ... The question is whether it is politically sensible, purposeful, safe and just to turn a whole nation into a pariah nation”. På Jaspers spørsmål svarer vi nei.

Rent konkret mener vi dette betyr at en boikott av russiske kunstnere, akademikere og «vanlige folk» er feil vei å gå i dag. Det vil meget lett kunne føre til det motsatte av hva vi ønsker: I stedet for å få russerne til å vende seg mot Putin, kan det medføre at de slutter tettere opp omkring hans regime. «Hvem har skylden for at vi har fått det verre?» Svaret gir seg selv for mange av dem: det er Vesten, som straffer «oss».

I tillegg er det et paradoks at det er jo nettopp er blant kunstnere og akademikere, disse som vil rammes ekstra hardt, at man vil finne de fleste Putin-kritikerne.