KRONIKK: Responsen på Ukraina-krigen viser en ny fellesnordisk linje i sikkerhetspolitikken

Denne kronikken ble først publisert på Aftenposten.no/meninger 15/03/22.

Russlands angrepskrig i Ukraina har allerede endret langsiktige sikkerhetspolitiske veivalg i Europa.

Tysklands forbundskansler Olaf Scholz varslet i slutten av februar våpenstøtte til Ukraina og en historisk satsing på forsvaret. Det representerte et veiskille. Flere land – deriblant Norge – har fulgt Tysklands eksempel og varslet lignende økninger.

Putins invasjon fremprovoserte dermed det president Donald Trump mislyktes med: å få europeiske Nato-allierte til å øke sine forsvarsbudsjetter.

Klart flertall for Nato-medlemskap

Vi har sett det før: Kriser er katalysatorer for rask endring. Med Ukraina-krigen er også de lange linjene i nordiske lands sikkerhetspolitikk i bevegelse.

Det vakte oppsikt da Finland og Sverige var tidlig ute både med å stenge sine respektive luftrom for russiske fly og med beslutningen om å sende våpen til Ukraina.

Nå har krigen også løftet det betente spørsmålet om Nato-medlemskap øverst på begge lands dagsorden.

For første gang viser meningsmålinger i begge land flertall for Nato-medlemskap.

Sveriges statsminister Magdalena Andersson og Finlands statsminister Sanna Marin har foreløpig vært nøkterne i sine uttalelser. Ingen vil bidra til å øke spenningsnivået.

Kreml har advart begge land om at en Nato-søknad vil få «militære og politiske konsekvenser». Men noe er i emning.

Et fellesnordisk spor?

Under den kalde krigen snakket forskere om en «nordisk balanse» i sikkerhetspolitikken. Mens Norge og Danmark valgte Nato-medlemskap, valgte Sverige å kombinere nøytralitet i krigstid med alliansefrihet i fredstid.

For Finland gikk veien til fortsatt suverenitet gjennom en vennskapspakt med Sovjetunionen.

Men forholdet til Moskva la store begrensninger på Finlands utenrikspolitiske handlingsrom. Med Den kalde krigens slutt og Sovjetunionens kollaps endret dette seg. Både Finland og Sverige søkte vestover, og i 1995 ble begge fullverdige EU-medlemmer.

Sammen med nordiske forskerkollegaer har vi de siste årene studert de sikkerhetspolitiske debattene i Norge, Sverige, Finland og Danmark. En hovedobservasjon er at disse fire landene nå er langt mer på linje i sikkerhetspolitikken enn de var for bare for få år siden.

For det første har de fire landene i stor grad sammenfallende beskrivelser av internasjonal sikkerhetspolitikk. De fremhever de samme utfordringene, og de bruker lignende ordlyd.

Det handler om å sikre en fortsatt regelbasert verdensorden og om å forsvare egne nærområder.

Forsiktighet med å definere Kina som en trussel og økende bekymring knyttet til Russlands handlinger går igjen i debatten i alle land.

Ukraina-krigen viser også tydelig hvordan de nordiske landene ser til hverandre som referansepunkt i utformingen av egen sikkerhetspolitikk.

Nordiske naboers valg utgjorde for eksempel en viktig del av bakteppet da Støre-regjeringen først besluttet å stenge det norske luftrommet for russiske fly og senere falt ned på å sende våpen til Ukraina.

Like vurderinger i de fire landene

Et annet hovedfunn fra studien vår er at de fire landene gjør svært like vurderinger av foretrukne partnerland og institusjoner.

Alle peker nå på USA som den fremste sikkerhetspolitiske garantisten.

Denne linjen er veletablert i Norge og Danmark – som begge har vært med i Nato siden starten – men nyere hos alliansefrie Finland og Sverige.

Begge de sistnevnte har i de senere årene inngått bilaterale forsvarsavtaler med USA og partnerskap med Nato. De har sendt bidrag til Nato-ledede operasjoner og deltar jevnlig på øvelser og møter med Nato-landene.

I alle disse fire nordiske landene uttrykkes det også støtte til EUs satsing på sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dette til tross for at Norge står utenfor EU og Danmark inntil nå har hatt et særskilt unntak fra å delta i denne delen av samarbeidet.

Endelig er de nordiske landene deltagere i en rekke mer uformelle sikkerhetspolitiske samarbeidsinitiativ med land som USA, Frankrike, Storbritannia og Tyskland.

Inntrykket er at de nordiske landene er pragmatiske og deltar der de kan, og der det er rom for å ivareta ulike nasjonale særhensyn.

Samarbeidet har utviklet seg i det stille

En tredje og siste observasjon fra studien vår er at nordisk sikkerhets- og forsvarssamarbeid har vært og er politisk ukontroversielt i alle de nordiske landene. Derfor har også samarbeidet fått utvikle seg i det stille – uten nevneverdig debatt.

Med finanskrisen i 2009 skjøt også langvarige fellesnordiske ambisjoner om sikkerhetspolitisk samarbeid fart, med opprettelsen av Nordefco (Nordisk Forsvarssamarbeid).

Da Russland annekterte Krim fra Ukraina i 2014, forsvant de siste politiske barrierene.

Det nordiske samarbeidet har hatt medvind. De senere årene har landene også inngått en rekke bi- og trilaterale avtaler seg imellom.

Nylig ble det klart at landene har inngått en avtale om felles produksjon og kjøp av uniformer.

Hva nå, lille Norden?

Den nordiske balansen fra den kalde krigen finnes ikke lenger. Isteden er de nordiske landenes sikkerhetspolitikk – både i ordskifte og i praksis – langt likere enn før.

Finland og Sverige er tett integrert i den europeiske og transatlantiske sikkerhetsarkitekturen. Og de er nærmere Nato-medlemskap enn noen gang.

Danmarks statsminister Mette Frederiksen har lovet folkeavstemning om det danske unntaket fra EUs forsvarssamarbeid senere i vår.

Om alle disse røde linjene forsvinner, vil Norges (og Islands) utenforskap i EU stå igjen som det fremste eksempelet på annerledeshet i nordisk sammenheng.

Ennå er det for tidlig å si om krigen i Ukraina vil bidra til å samle de nordiske landene innenfor Natos rammer. Signalene fra Stockholm og Helsingfors tyder på at begge regjeringer vil skynde seg langsomt for å unngå at spenningsnivået øker.

Likevel: Russlands handlinger i Ukraina har satt sterke krefter og følelser i sving. De lange linjene i de nordiske landenes sikkerhetspolitikk er i spill.

Skulle enten Sverige eller Finland beslutte å ta steget inn i Nato, er det sannsynlig at den andre vil slå følge. Da erstattes også den gamle nordiske balansen med en ny nordisk konvergens.

Kronikken bygger på funn fra forskningsrapporten Security debates and partnership choices in the Nordic states: From differentiation to alignment (2022). Innleggsforfatterne var to av bidragsyterne.