KRONIKK: Overdrevne trusselbilder av Kina er farlig

(Dagens Næringsliv): Kinas vekst rokker ved rammebetingelsene for norsk sikkerhetspolitikk. Den dype konflikten som bygger seg opp mellom USA og Kina setter Norge i en krevende situasjon. Mange i Norge og Europa har lenge nektet å erkjenne at USAs oppmerksomhet nå er rettet mot Asia heller enn mot våre nærområder. Nå må vi tilpasse oss til denne nye situasjonen. I fremtiden må europeiske land ta mer ansvar for egen sikkerhet.

I skuddlinjen mellom Kina og USA

Norge og andre land i Europa vil stadig oftere havne i skuddlinjen mellom USA og Kina. EU har omtalt Kina som en «systemisk rival» som promoterer alternative styringsmodeller, men europeiske ledere har likevel som strategi å samarbeide med Kina. I USA er det derimot bred politisk enighet om at Kina utgjør en sterk sikkerhetspolitisk trussel, og mange ønsker å redusere båndene til Kina på flere områder. Amerikanske ledere presser derfor på for at Europa også skal føre en mer konfronterende politikk.

For Norge er det viktig å ha en selvstendig debatt om hvordan Kinas vekst påvirker norsk sikkerhet. I denne debatten må vi ikke være naive: Kina er stat med et verdisyn som skiller seg fra Norges i mange saker, og har stadig større makt til å fremme sine verdier og interesser. Samtidig er det viktig ikke å overdrive trusselen fra Kina, og ikke å uten videre godta amerikanske perspektiver. Vi må nøkternt forsøke å vurdere hvorvidt, og på hvilke områder, Kina har kapasitet til og intensjon om å true norsk sikkerhet.

Debatten preges av overdrevende trusselbilder

Dessverre er det tegn til at den norske debatten om Kina begynner å bli preget av overdrevne trusselbilder.

Påstander om at Kina har en langsiktig plan om å underminere demokratiet i Norge og Europa er et eksempel på en slik overdrivelse. Høyres forsvarspolitiske talsmann Hårek Elvenes og VGs politiske redaktør Hanne Skartveit har begge nylig fremsatt slike påstander. Advarslene tar utgangspunkt i et reelt problem – nemlig kinesiske myndigheters aggressive forsøk på å undertrykke fri debatt om Kina i vestlige land. Selv om denne tendensen er urovekkende, er det lite som tyder på at Kina har noen intensjon om å undergrave politisk stabilitet hos sine viktigste handelspartnere. Om det så hadde vært målet, er det liten grunn til å tro at Kina har kapasitet til å rokke ved de demokratiske systemene i Europa.

Også den militære trusselen fra Kina mot Norge og Europa blir stadig oftere overdrevet. Natos generalsekretær Jens Stoltenberg viste nylig til at Kina har utviklet nye interkontinentale missiler som kan nå Europa. Det Stoltenberg unnlot å nevne, var at missilene etter alt å dømme ikke er tiltenkt mål i Europa, men er utviklet for å styrke Kinas avskrekkingsevne i møte med USAs missilforsvar. I tillegg til at Kina neppe har noen intensjon å true europeiske land med kjernevåpen, evne til å nå Europa heller ikke ny: Kina utplasserte sine første interkontinentale missiler for snart 40 år siden.

Sikkerhetsutfordringene må ikke undervurderes

Sikkerhetsutfordringene et mektigere Kina skaper skal ikke undervurderes. Norge står i likhet med andre land overfor vanskelige dilemmaer, særlig når det gjelder økonomiske og teknologiske bånd til Kina. Bør kinesiske aktører få kjøpe seg inn i norske selskaper som kontrollerer kritisk infrastruktur? Hvordan bør Norge forholde seg til kinesiske teknologiselskaper som samler sensitive personopplysninger, som for eksempel TikTok?

Å vurdere intensjon og kapasitet i slike sammenhenger er krevende. Forbindelsene mellom selskaper og stat blir stadig tettere i Kina, og private kinesiske selskaper kan høyst sannsynlig bli tvunget til å samarbeide med myndighetene. Samtidig er det åpenbart problematisk å anta at selskapene alltid opererer som statens forlengede arm.

For Norge blir det avgjørende å finne en god balansegang mellom sunn skepsis og forenklede trusselbilder av Kina. Selv om det vil ha kostnader, kan det for eksempel være fornuftig at Norge i noen sammenhenger setter foten ned for kinesiske investeringer i viktige sektorer. Samtidig kan overdrevne sikkerhetstiltak koste oss dyrt. Hvis Norge og Europa behandler Kina som en fiende, risikerer vi å ramme økonomiske forbindelser, og å gå glipp av samarbeid på viktige områder, som for eksempel i kampen mot klimaendringer. I tillegg risikerer vi å skape en selvoppfyllende profeti – og dermed svekke, snarere enn styrke norsk sikkerhet.