KRONIKK: Norden i Nato
Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 19.04.2022.
Finlands president Sauli Niinistö deltar i det intense diplomatiet som nå pågår omkring finsk medlemskap i Nato. Den utløsende årsaken er selvsagt Russlands invasjon av Ukraina, og Putins ønske om å endre sikkerhetsarkitekturen i Europa.
I påskeuken la den finske regjeringen frem en kort melding til Riksdagen som vil behandle sikkerhetssituasjonen og drøfte gevinster og kostnader ved Nato-medlemskap. Finland vil trolig annonsere sin posisjon allerede i mai, og Nato-møtet i juni er en naturlig frist.
Om Finland beslutter å gå inn i Nato, vil det innebære en formidabel strategisk endring, ja en radikal transformasjon av finsk politikk. Det vil være en av de største og mest dramatiske geopolitiske hendelsene i vår region i nyere tid.
Få statsledere har fulgt endringene i Russland på nærmere hold enn Finlands president Niinistö. I sin nyttårstale advarte han mot den nye sikkerhetssituasjonen. Han understreket at Finland hadde handlingsrom og mulighetene til å alliere seg militært og søke medlemskap i Nato. Han understreket at det i en verden med raskt tempo er enda viktigere å vite når man «ska skyndet, och när man ska ge sig til tåls».
Få land har vært bedre og mer finstilte på tempo og «timing» enn Finland. I etterkant av den første russiske revolusjon i 1905 satte Finland i 1906 opp sitt eget ettkammer-parlament. Grunnlaget for nasjonalt selvstyre hadde allerede blitt bygd over tid under mottoet: «Vi er ikke svensker, russere kan vi ikke bli, derfor, finner må vi være».
I 1917 skapte den russiske revolusjonen nye muligheter. I løpet av uker og måneder erklærte finnene seg uavhengig, og fikk etter hvert etablert Finland som selvstendig og uavhengig republikk.
Etter annen verdenskrig fulgte en lang periode med finsk tålmodighet. Det ble avgjørende å overbevise Moskva om at finsk territorium aldri skulle anvendes av Sovjetunionens fiender, og Finland forpliktet seg til å være en alliansefri stat med selvpålagte begrensninger. President Paasikivi (1946–1956) og deretter Urho Kekkonen (1956–1981) førte en politikk basert på en pakt om vennskap, samarbeid og bistand.
Da Sovjetunionen kollapset på begynnelsen av 1990-tallet var Finland igjen raske til å snu seg om. De forlot planene om EØS, og ble fulle medlemmer av EU, også med euro.
Dagens Nato-diskusjon i Finland må ses i lys av denne lange historien, der hvert steg har involvert risiko.
Her er det viktig å minne om at Finlands posisjon er også en annen enn den svenske. Historikeren Harald Gustavsson beskriver i boken «Nordens historia» Sveriges posisjon slik: «Sveriges unikt långa fred och alliansefrihet var från början mest en slump, fremsto under andra världskriget som en nödvändighet, och ble etter kriget hos många svensker något av en trossats».
I Finland er de utenrikspolitiske valgene derimot resultat av kalde realpolitiske vurderinger, men også pragmatisme. Finland er grundige, de kan være raske og modige, men også sindige og tålmodige.
For noen år siden konkluderte ekspertgruppen som så på finsk og svensk Nato-medlemskap at det ville være mest hensiktsmessig om Finland og Sverige går sammen inn i Nato. Finland vil nok foretrekke om Sverige slår følge, men svensk ulyst vil neppe stoppe Finland om de selv vil inn. For egen del, tror jeg at Finland søker, og at også Sverige følger med.
Nato har ingen plikt til å ta inn nye medlemmer, men vil ønske Finland og Sverige velkommen. De oppfyller kravene, de tilfører betydelig militær kapasitet, ikke minst i luftrommet, og de har allerede lenge samarbeidet tett med Nato.
Russland vil selvfølgelig se negativt på utvidelsen og de vil kunne hevde at de omringes av Nato. Den fysiske grensen til Nato vil dobles i lengde. Nato vil komme nærmere de strategisk viktige våpensystemene i nord, logistikken til Nordflåten vil bli mer sårbar i tilfelle krig, og Østersjøen vil endre karakter. Utvidelse av Nato vil i tillegg være et politisk nederlag for president Putin. Ukraina-politikken vil gi det omvendte av ønsket resultat.
For Norge betyr en Nato-utvidelse på sikt økt sikkerhet og kapasitet. Samordningen med nordiske land, som allerede har pågått med Finland og Sverige, vil kunne intensiveres ytterligere. På sikt kan man også tenke seg mer nordisk samarbeid innen totalforsvar.
Samtidig må vi forberede oss på at spenningsnivået på kort sikt vil kunne stige betraktelig. Finland og Sverige vil naturligvis søke sikkerhetsgarantier i tiden mellom søknad og endelig ratifikasjon. Og Norge, også i lys av nordiske solidaritetserklæringer, vil være en naturlig del av garantistene.
Om Finland og Sverige velger Nato, er det ut fra defensive hensyn, og de utgjør ingen trussel for Russland. Faren for uønsket eskalering kan likevel reduseres ved at Finland og Sverige pålegger seg restriksjoner rundt øvelser, baser og utplassering, slik Norge har gjort.
Uansett, vi i Norge må for alvor få øynene opp for at Norden og nordområdene er i ferd med å komme i geopolitikkens midte.