KRONIKK: Kina med storstilt ideologisk opprustning

(Dagens Næringsliv) Mens himmelen renses kjemisk for skyer, og nylaget snø daler ned i skjul, søker Kina å sørge for at armeen av utenlandske utøvere ikke drar koronavirus med seg inn i et pandemifritt moderland.

Sammen med himmelen, fortsetter også rensingen av skyer fra Kinas politiske firmament. 30 år etter den kalde krigens slutt er Xi Jinping i full sving med en storstilt ideologisk opprustning i verdens nye stormakt. Sist Kinas økonomi gikk på en smell, kom Tiananmen-protestene hakk i hæl – ideologisk legitimitet trengs om økonomien igjen begynner å skrangle.

Xi har understreket at ideologisk svakhet var en nøkkelårsak til at Sovjetunionen falt. Han ønsker ikke å la Kina gå i den samme fellen.

Dette er bakgrunnen for at norske skiløpere og andre OL-deltagere har fått en ekstra streng pekefinger om å holde smella. Samtidig kjører barneskoler og universiteter på med økt kursing i kommunisme og Xis tanker, mens vestlige bøker forbys – og filmen Fight Club får en ny, moralsk oppbyggelig, slutt. Hongkong knebles, minoriteter interneres, og antall particeller i næringslivet mangedobles.

Kinas ideologiske opprustningskampanje har skapt bekymring. Når Xi snakker om «å bygge en sosialisme som er overlegen kapitalismen, og legge fundamentet for en fremtid hvor vi er dominerende», er det flere i amerikanske utenrikskretser som mener at den leksa har de hørt før – 30 år tidligere.

Fra flere hold snakkes det om at verden kan være på vei mot en ny ideologisk drevet kald krig. Her er det dog viktig å skille mellom når historien gjentar seg, og når den bare rimer. Kinas ideologiske opprustning vil prege verden og utfordre demokratier på helt andre måter enn Sovjets verdenskommunisme.

I motsetning til Sovjetunionen eller Maos Kina, påberoper ikke den store politiske vekkelsen som nå hjemsøker Kinas land seg noen universell gyldighet. Enn så lenge vektlegges at det er en unik kinesisk løsning for Kina. Der Mao sendte kommunistiske «misjonærer» til Afrika for å støtte maoistiske opprørsgrupper med våpen og røde bøker, sender dagens Kina businessmenn. I 1976 vaiet Maos portrett over 10.000 mennesker på mars gjennom Oslos gater. Portretter av Xi glimrer ennå med sitt fravær den 1. mai.

Vi står ikke overfor en ny kaldkrigssituasjon hvor man må demme opp kommunismens ideologiske system.

Xis Kina utgjør likevel en grunnleggende utfordring for den demokratiske verden. To hovedlinjer i denne utfordringen er alternativskapelsen og samhandlingsdilemmaet. Østblokkens kollaps ble regnet som beviset på at bare demokratisering kunne føre til velstand. Kinas vekst og fattigdomsutryddelse har gjort denne tesen til skamme. En suksessfull illiberal modell vil ha stor betydning. Dette gjelder spesielt i skjæringspunktet med den digitale revolusjonen.

I Øst-Tyskland var cirka 2,5 prosent av arbeidsstanden tilknyttet Stasi. Utgiftene var enorme. Kina satser derimot hardt på å digitalisere overvåkning og økonomisk koordinasjon. Om «digital leninisme» kan skape velstand, og gjøre Stasis jobb til en brøkdel av prisen – er det et alternativ som kan friste mang en diktatorspire.

En annen hovedutfordring er hvordan demokratiske stater skal samhandle med et slikt autoritært alternativ. Kjernen av problematikken er nettopp at Xis Kina er så ulik sovjetsystemet – at verdensrevolusjon er erstattet med verdenshandel. Sovjetiske selskap bygget aldri norske telenett.

Spetakkelet rundt Huawei illustrerer at få hadde tenkt seg en situasjon hvor et diktatur har teknologisk spisskompetanse til å konkurrere i et åpent, liberalt system. Med Kina i førersetet på mange av fremtidens digitale teknologier vil samhandlingsdilemmaet stramme seg til ytterligere.

En gammel Lada kunne ikke sladre om hvilken omvei du tok fra jobb. Nå er alt fra biler til støvsugere stadig likere smarttelefoner på hjul.

Å skape en autoritær modell som fungerer vil være et vannskille internasjonalt. Sovjetunionen klarte det ikke. Xi strammer grepet med det mål for øye å være han som lykkes. Kinas internasjonale tiltrekningskraft hviler dog ikke på ideologi, men på resultatoppnåelse. Pandemien er derfor ekstra politisk i Kina – der de kjemper stadig mer desperat mot omikron i sin store smitteboble.

Kommunistisk ideologi drev den kalde krigen, men deres misjonærer solgte et skranglete produkt. Xi Jinping er ingen misjonær, men om hans Kina lykkes i å bli en «shining city on the hill» for diktaturer, vil effekten være vel så stor.

Et vellykket gigant-OL vil være en stor fjær i utstillingsvinduet for Xis samfunnsmodell – spesielt når landene bak den diplomatiske boikotten ennå diskuterer om det er trygt å ta en utepils.

Denne kronikken ble først publisert av Dagens Næringsliv 28. januar 202