KRONIKK: Kina balanserer i bomberegnet

Denne kronikken ble først publisert på nrk.no/ytring 05/03/2022

Vladimir Putin og Kinas President Xi Jinping har gjennom en årrekke bygget et stadig tettere politisk forhold mellom sine to land, og personlig forhold dem imellom.

Xi har tidligere omtalt Putin som sin beste venn, og under Vinter-OL slo de nettopp fast at det «ikke er grenser» for samarbeidet mellom Kina og Russland.

Om Putin på tomannshånd hvisket sin venn noen ord i øret om planen om å kaste Europa ut i sin største sikkerhetskrise i det 21. århundret, vet man ikke. Store deler av det kinesiske statsapparatet fremsto i hvert fall like uforberedt som alle andre.

Siden den gang har kinesiske talsmenn vært voldsomt virrete i forsøket på å kommunisere Kinas offisielle holdning. Man har lagt skylden på USA, deretter tilbudt seg å mekle mellom Russland og Ukraina – alt mens man blånekter for å kalle invasjonen en invasjon.

Slike kreative uttalelser skyldes ikke taleskrivere fra Monty Python, men at Kina prøver å balansere tre hensyn som ikke lar seg forene.

For det første ønsker de å støtte Russland, som en viktig alliert i kampen mot amerikansk hegemoni.

For det andre vil de unngå at forholdet til vesten går i fritt fall med økonomiske skadevirkninger for Kina.

For det tredje har deres utenrikspolitiske identitet lenge vært knyttet til rollen som den fremste forsvarer for staters suverene ukrenkelighet. Dette er et trilemma som ikke går opp.

Utviklingen på bakken har gjort Kinas spagat vanskeligere. For Beijing hadde det nok vært en enklere posisjon om Putin hadde lykkes med sin opprinnelige plan: En raskt overstått blitzkrig, hvoretter Vesten hadde reagert på et fait accompli med halvslappe sanksjoner – etter mal av Krim-annekteringen.

Da hadde Kina kunnet brumme litt i FN, men ellers fortsatt omtrent som før – og samtidig nyte godt av at Russland ble enda mer avhengige av Kina, og at USA nok en gang er blitt distrahert fra fokuset på å demme opp for kinesisk innflytelse i Øst-Asia.

Den heroiske motstandsviljen Ukraina har fremvist over de siste dagene har, sammen med vestens unisone og kraftige respons, imidlertid gjort det vanskeligere for Kina å følge denne linjen. Mens bombene faller, har Kina derfor balansert uelegant på toppen av sitt trilemma – men har forsøkt å holde stø kurs langs en «pro-russisk nøytralitet».

For Kina er ikke Putins krigsforbrytelser nok til å bryte vennskapet. De har vært Nord-Koreas beskyttende engel i en årrekke, fordi de ser strategiske fordeler med å opprettholde Kim-regimet. Klarer man én pariastat, klarer man to – om prisen er riktig. Men jo lengre krigen varer, desto mer strammer Kinas trilemma seg til.

For et Russland under økonomisk beleiring, er Kina selve livlinen. Putin har brukt lang tid på å forberede denne økonomiske backup-planen. Kina er nå Russlands største handelspartner. Som de gamle romere var klar over, koker krigføring raskt ned til et pengespørsmål. Kinas posisjon overfor vestlige sanksjoner er dermed en svært viktig faktor for krigen i Ukraina.

Kina har ropt opp om at sanksjonene er illegitime, men kan ha en egeninteresse av ikke å sabotere dem for mye. Til høsten er det Partikongress i Kina, hvor Xi planlegger krysse sitt Rubicon ved å bryte med kommunistpartiets praksis, og fortsette som president for en tredje periode.

Når han tar det viktige steget, ser han nok helst at Kina er i en situasjon med stabilitet og fortsatt økonomisk fremgang.

Man må gå ut fra at det formidles krystallklart på diplomatisk nivå at Kina ikke kan balansere uendelig. Det kan ikke være business as usual med både Russland og Vesten på samme tid.

Hittil har man sett at Kina har økt hveteimporten fra Russland, men det rapporteres samtidig at kinesiske banker i all stillhet har etterfulgt deler av sanksjonsregimet – i frykt for vestlige sekundærsanksjoner.

Det er en uendelighet av gråsoner i spennet fra å aktivt hjelpe Russland sabotere sanksjonene, til å hjelpe Putin med litt importpenger, til å legge seg på linje med det vestlige sanksjonsregimet. Hvor langs dette lange spekteret Kina ender sin balansedans er derfor av største interesse for verdenssamfunnet.

Dog, som norske lakseoppdrettere i sin tid fant ut, Kina snakker sjeldent åpent om straffesanksjoner, selv ikke sine egne.

Det har av den grunn blitt brukt mye tid på å analysere i hvilken grad Kina har lagt seg på linje, eller ei, med sanksjonsregimet overfor Nord-Korea og Iran.

Å få klarhet i hvordan kinesisk sanksjonspolitikk nå utvikler seg overfor Russland vil derfor være en forskningsoppgave av stor viktighet fremover.

Samtidig kan man legge til at Beijings lederskap også følger Ukraina med argusøyne når de finregner på den strategiske kalkylen for et kinesisk angrep på Taiwan.

Vestens respons på Putins krig har derfor dyptgripende globale ringvirkninger. Det er dermed viktig at denne er både resolutt på kort sikt, og gjennomtenkt på lang sikt.

Kinas balansegang er en nøkkelfaktor en slik langsiktig strategi må ta hensyn til.