KRONIKK: Hvilke politiske utfordringer står norsk økonomi overfor? Her er fem av dem.

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten 31. oktober 2023.

På 1700-tallet brukte England økonomien til å presse konkurrerende imperier av banen. Britene satt på sin øy og kastet penger etter krigføring på kontinentet, mens de brukte sentralbanken til å støtte sine egne kriger. Aksjeselskapet vi kjenner som «The East India Company», fremmet britiske interesser ved å kontrollere store deler av verdenshandelen og India med sin egen hær.

Under den kalde krigen hadde USA en militær blandingsøkonomi som skulle undergrave Sovjetunionens økonomi, mens militærindustrien skulle støtte innenriksøkonomien.

Markedsliberalismen på 1990- og 2000-tallet var derfor en historisk unntakstilstand, ikke historiens slutt. I dag er båndet mellom politikk og økonomi igjen mye tydeligere. Stater påvirker økonomien og markedet i en grad de ikke har gjort på mange tiår.

Økonomisk nasjonalisme og proteksjonisme

Staten har fått en ny strategisk rolle i håndteringen av økonomi, handel, finans og teknologi.

De voksende økonomiske musklene til ambisiøse autokratier som Kina, Russland og Gulfstatene har fått vestlige stater til å bekymre seg for sikkerhetskonsekvensene av komplekse verdikjeder, avhengigheter, utenlandske investeringer og teknologioverføring.

Derfor blir definisjonen av nasjonale sikkerhetsinteresser utvidet. Vi ser mer bruk av virkemidler som investeringskontroll, eksportkontroll, handelsrestriksjoner og sanksjoner. Samtidig ser vi økende økonomisk nasjonalisme i flere vestlige land, noen ganger kombinert med høyrepopulisme og antiliberale krefter.

Samlet sett utfordrer dette den åpne og liberale verdensøkonomien vi er blitt vant til siden den kalde krigen. Dette er en enorm forandring.

Fra frikobling til risikoreduksjon

Derfor begynte USA og andre å snakke om en såkalt «de-coupling» – frakobling – fra Kina. Målet var å redusere økonomisk avhengighet og interaksjon med landet. Står vi overfor en ny kald krigslignende situasjon?

I dagens verden er det slik at globale økonomiske nettverk og komplekse verdikjeder gjør stater og andre aktører mye mer gjensidig avhengige av hverandre. Da er det urealistisk at det oppstår to separate blokker med hvert sitt økonomiske system, som under den kalde krigen.

Det er ingen helhetlig økonomisk blokk man enkelt kan frakoble seg fra. Alle stater er bundet av sterke gjensidige økonomiske avhengigheter.

Det kan være en styrke, men også en sårbarhet, siden de kan brukes som et våpen og politisk pressmiddel av andre stater. Det er ikke gøy å være avhengig av Russland for gass eller av Kina for munnbind eller vaksiner under en pandemi.

Den sammenvevde verdensøkonomien gjør at det nå snakkes om «de-risking» heller enn «de-coupling». Det dreier seg altså om risikoreduksjon i stedet for fullstendig frikobling, for eksempel fra Kina.

Fem utfordringer for norsk økonomi

Med dette som bakgrunn: Står Norge overfor noen spesielle utfordringer? Er det noe særegent ved Norge i denne konteksten?

Ja. Her er fem utfordringer for Norges økonomi:

1. Nærhet til Russland:

Økonomiske virkemidler er i dag en del av staters utvidede maktpolitiske verktøykasse. Men Russlands verktøykasse er ganske begrenset, på tross av et selvbilde som «stormakt».

En indikasjon på Russlands svakhet i så måte er at de gikk til en ekstremt kostbar krig mot Ukraina i stedet for å benytte andre virkemidler for å forsøke å nå målene sine.

Allikevel, som Bergen Engines-saken viser, kan ikke Norge avfeie de økonomiske maktpolitiske virkemidlene naboen vår disponerer.

2. Oljefondet:

Hvordan påvirkes Norges investeringer gjennom Oljefondet av at stater intervenerer mer i det økonomiske og finansielle?

Markedsadganger kan svikte, og de politiske risikoene ved investeringer bli mer uforutsigbare. Gitt størrelsen er fondet i realiteten en politisk faktor internasjonalt. Men det kan også bli vanskeligere å isolere forvaltningen av fondet fra norske politiske mål.

På den annen side, hvis vi tjener grovt på internasjonale friksjoner, kan Norges omdømme stå på spill.

3. Sjeldne mineraler:

Norge vurderer åpning av områder på den norske kontinentalsokkelen for mineralutvinning. Med det grønne skiftets teknologiske krav skyter etterspørselen etter sjeldne mineraler i været.

Kina er nå verdens største tilbyder. En slik utvinning vil kunne plassere Norge på startblokkene i et kompetitivt maktpolitisk felt.

Norge kan også bli utfordret: Andre stater kan se Norges rettslige eierskap til havbunnen som grumsete farvann.

4. Digitalisering:

Norge er et av verdens mest digitaliserte samfunn, både i næringslivet og når det gjelder forvaltningsløsninger. Det innebærer store muligheter, med tilsvarende risikoer, for eksempel når det kommer til utenlandske investeringer i samfunnskritisk infrastruktur.

5. Åpen økonomi:

Norge er en relativt liten økonomi som tjener på – og tror på – åpenhet, frihet og en stabil internasjonal orden. Norge har tjent på Kinas vekst og på utenlandske investeringer.

Men fra Bergen Engines-saken til Equinor som leier flyterigger av kinesiske Cosl, så slipper ikke Norge unna dilemmaet mellom innbringende åpenhet og risikoen med transaksjoner som kan true landets sikkerhetsinteresser.

Hvor åpent skal, og kan, Norge være?

Særegen posisjon

Summen av disse utfordringene setter Norge i en særegen posisjon, som vil kreve grundige analyser. Derfor ble Senter for geopolitikk lansert i forrige uke.

Her diskuterte utenriksministeren og noen av landets fremste utenriks- og sikkerhetspolitiske forskere et bredt spenn av utfordringer som kommer seilende vår vei. Samtlige av dem nevnte økonomien.