KRONIKK: Hvem skal «eie» Afrika?

Denne kronikken ble først publisert på Minerva 29,02,2022.

Vestlige land har historisk vært afrikanske staters viktigste handelspartnere og bistandsgivere. Dette har blitt utfordret av knallharde kinesiske investeringer, lån, militært materiell og infrastrukturprosjekter; som jernbaner, havneanlegg, veier og olje- og gassledninger.

Resultatet er at Kina har blitt Afrikas største långiver.

Kinesisk inntreden på kontinentet har ikke gått upåaktet hen, og har blant annet ført til en rekke beskyldninger fra USA og Europa om at aggressiv kinesisk gjeldsdiplomati vil skape økonomisk avhengighet og forme Afrikas politiske preferanser, til fordel for Kina. Dette var tilfellet med den kinesisk-kontrollerte dypvannshavnen Hambantota på Sri Lanka.

I likhet med Kina, søker Russland tilgang til råvarer, politisk innflytelse og ikke minst å fortrenge vestlig dominans. Dette for å høyne egen anseelse i den internasjonale arena og hevde seg som en partner likeverdig USA og Europa. I kontrast til Beijing har ikke Moskva prioritert økonomiske investeringer og handel i Afrika, men snarere satset på avtaler med eliter og militære kuppmakere. Russland er i dag Afrikas viktigste våpenleverandør, og gir i tillegg afrikanske samarbeidspartnere råd om påvirkning av valgprosesser og svertekampanjer mot politiske motstandere.

Et eksempel på dette er en russisk samarbeidsavtale med militærregimet i Mali, en innlandstats i Sahel-regionen i Vest-Afrika. Sahel er et område av stor geopolitisk betydning på grunn av råvarer og for potensialet for migrasjon rettet mot Europa. Dette har utmerket seg i tautrekkingen som utspiller seg mellom USA og Europa på den ene siden og Russland og Kina på den andre.

Regionen er preget av svært dårlig infrastruktur, manglende grensekontroller og svak politisk styring. Dette har ført til at islamistiske terrornettverk har vokst. Jihadistiske opprørere er nærmere Malis hovedstad i dag enn de var i 2013, og konflikten har befestet seg i naboland som Burkina Faso og Niger.

I kampen mot jihadister, har Frankrike, som var tidligere kolonimakt i Mali, vært militært til stede siden 2013. Etter fjorårets militærkupp har samarbeidsforholdene mellom Frankrike og interimregjeringen blitt svært krevende. Dette resulterte i at Frankrike nylig kunngjorde tilbaketrekning av sine militære styrker.

Samtidig som Frankrike planlegger uttrekning, rykker russiske leiesoldater fra Wagner-gruppen inn. Dette er med på å gi Russland et politisk fotfeste i landet. Dagens situasjon fører til politisk ustabilitet, konflikt og humanitær krise, og vestlige stater frykter at Sahel utvikler seg til et globalt episenter for terrorisme.

Noen afrikanske statsoverhoder har benektet at de blir manipulert og unyttet av Kina og Russland. De gir utrykk for at de er lei av vestlig utviklingshjelp, som aldri ser ut til å føre til stabilitet og et økonomisk løft. Hverken Kina eller Russland stiller krav til demokratisk styring eller vestligorientert frihandel i samarbeidslandene. Dette gjør Kina og Russland til mer attraktive samarbeidspartnere enn USA og Europa.

Situasjonen i Europa setter USA i en sikkerhetspolitisk spagat. Blant NATO-landene er USA den klart sterkeste militærmakten, og Europa er avhengig av USA for å avskrekke russisk maktbruk.

Samtidig er det ingen tvil om at USAs hovedmålsetning er å holde Kina i sjakk i Stillehavsregionen. Dette byr på en krevende utfordring, spesielt i dag hvor innenriksklimaet i USA er betent og polarisert. Bruk av militærmakt og tunge utenlandske investeringer kan bli vanskelige å få gjennomslag for i den amerikanske kongressen.

Hvem skal da motvirke storinvesteringene fra Xi Jinpings Kina og russisk militær tilstedeværelse i Afrika?