KRONIKK: Hva er grensene for beskyttelsesplikt?

Hvem skal få plass på fly ut av Kabul, hvor skal de få innreise, og har noen egentlig plikt til å beskytte dem? 

Det er alminnelig anerkjent at stater, så fremt de har kapasitet til det, forsøker å beskytte sine borgere i utlandet. Norsk UD var for eksempel døgnbemannet i mars-april 2020 for å assistere nordmenn som befant seg utenfor Norges grenser med å komme seg hjem da coronapandemien brøt ut. 

Stater har også en særlig plikt til å beskytte sine utsendte diplomater, som ikke bare er medborgere, men også statens offisielle representanter i fremmede land. Den samme logikken gjør seg gjeldende for soldater i utenlandstjeneste, der den moralske forpliktelsen om å «leave no man behind» gjelder med ekstra styrke i internasjonale operasjoner.

Det springende punktet er om den samme beskyttelsesplikten gjelder for lokalt ansatte utenlands? Har en stat som Norge beskyttelsesplikt overfor for eksempel tolker for norske styrker i Afghanistan eller en lokalt ansatt kokk eller sjåfør ved en norsk ambassade i et konfliktområde? Og innebærer en beskyttelsesplikt også plikten til å evakuere dem i tilfelle krise? 

Dette spørsmålet er ikke regulert av internasjonal lov. Diplomaters immunitet har blitt anerkjent lenge, og er nedfelt i internasjonal lov siden 1815. Oftest vil vertsland respektere diplomatisk immunitet, og la diplomatisk personell evakuere i krisesituasjoner, selv når landet er i krig med diplomatens hjemland. 

Det klareste unntaket fra nyere tid er fra revolusjonen i Iran i 1979, da amerikanske diplomater og borgere ble holdt som gisler i 444 dager. Lokalt ansatte er imidlertid et grensetilfelle som setter spørsmålet om beskyttelsesplikt på dagsorden. Så lenge de befinner seg på ambassadens område, er de (som alle andre innenfor dette området) beskyttet av diplomatisk immunitet. I det øyeblikk de beveger seg utenfor dette området, regnes de imidlertid som vanlige borgere i vertsstaten. 

Beskyttelsesplikt overfor lokalt ansatte er likevel fundert i sterke normer om gjensidig forpliktelse, man står sammen i tykt og tynt. Da USA forlot Saigon i 1975 var det riktig nok mange vietnamesere som arbeidet for amerikanske myndigheter i landet som ble etterlatt, men tusenvis ble evakuert, inkludert ansatte ved ambassaden. 

De kanadiske diplomatene evakuerte for sin del med suvenirer og biler, men uten lokalt ansatte. I ettertid ble dette opplevd som så skamfullt at da den kanadiske ambassaden i Beirut ble evakuert til Damaskus i 1985, fikk de lokalt ansatte valget mellom å bli med til Damaskus, eller å gå av med full pensjon eller å emigrere til Canada. 

Holdningen til lokalt ansatte tolker for vestlige væpnede styrker i Afghanistan illustrerer den samme normen. Stater som Norge og Danmark var i utgangspunktet lite interessert i disse tolkenes skjebne. Det militære samholdet var imidlertid ikke bundet av statsborgerskap - veteraner (særlig i Danmark) tok til orde for og fikk presset igjennom asyl for styrkenes tolker. 

• Hør NUPI-podden: Kan Norge beskytte deg når du er i utlandet?

NUPI · NUPIpodden #12: Kan du forvente hjelp fra Norge hvis du kommer i trøbbel i utlandet?

Ved siden av normen om gjensidighet, må vi anta at forholdet mellom staten og lokalt ansatte faller under de samme rettsregler for «duty of care» som mellom arbeidsgiver og arbeidstager. I 2015 ble Flyktninghjelpen dømt til å betale erstatning til en ansatt som hadde blitt kidnappet under tjeneste i Kenya. Det er uklart hvilken grad av presedens denne dommen gir, men det er rimelig å anta at hvis norske bistandsorganisasjoner kan dømmes i norsk rett for å ikke ha beskyttet sine ansatte godt nok i utlandet, så kan den norske staten dømmes for det samme. 

Norske bistandsorganisasjoner i Afghanistan berøres naturligvis enda sterkere av den samme dommen. Ettersom den norske staten i mange tilfeller er den indirekte oppdragsgiveren for disse organisasjonene, kan man også argumentere for at det normative og juridiske ansvaret for de lokalt ansattes sikkerhet i siste instans ligger hos den norske staten. 

Vi ser imidlertid at stater varierer i hvordan de forholder seg til slikt indirekte ansvar - avisen The Guardian meldte torsdag 19. august at vakter ved den britiske ambassaden i Kabul ikke kommer til å bli evakuert, ettersom de er hyret gjennom et privat selskap. Vakter fra det samme selskapet, og som har bevoktet den amerikanske ambassaden, har imidlertid blitt evakuert. 

• Les også: Samfunnskontrakten mellom stat og borger

Normer og gjeldende rettspraksis antyder altså at vestlige land har en beskyttelsesplikt for lokalt ansatte afghanere i Kabul og Afghanistan generelt. Mange land har tatt denne plikten på alvor. Norge overførte for eksempel Forsvarets lokalt ansatte til Norge i juni i år, og land som Frankrike og Storbritannia fortsetter i skrivende stund med å utstede visa og sende afghanere ut av landet selv etter Kabuls fall. 

Andre vestlige land evakuerte egne diplomater forrige helg uten å varsle lokalt ansatte, som har blitt etterlatt til å klare seg som best de kan. Atter andre land har oppdaget at evakueringen av diplomater gjør at de ikke har noen på stedet som kan utstede visa til lokalt ansatte, så de kan komme seg ombord i fly ut. Enn så lenge virker det som om Taliban aksepterer evakueringen, også av lokalt ansatte, men det er naturligvis usikkert hvor lenge en seirende part velger å la tidligere og potensielt fremtidige fiender operere tålelig fritt. 

Les også:

• Hva gjør staten for norske borgere i utlandet?
• Beskyttelsesplikt over alle grenser?

Vi vil hevde at at en rimelig juridisk fortolkning og normativ vurdering tilsier at Norge bør gjøre sitt ytterste for å få evakuert flest mulig av lokalt ansatte fra Afghanistan snarest. 

Ikke bare fordi vi har et direkte og indirekte ansvar, men også fordi vi er et land som holder menneskerettigheter og beskyttelse av sivile høyt i alle internasjonale fora. 

Det er ingen tid å miste. Målet må i siste instans være å unngå vilkårlige eller bevisste henrettelser av eller vold mot tidligere norske ansatte og deres familier i Afghanistan. Signalene fra regjeringen er tydelige på at lokalt ansatte vil bli evakuert. Vi håper og tror at dette også vil gjelde for ansatte i private selskaper som har bistått Norge, og at ansvarlige myndigheter i dette tilfellet lar tvil komme evakuerende til gode. 

Hvis ikke, må den norske stat revurdere beskyttelsespliktens gyldighet og grenser. 

Denne kronikken ble først publisert av VG 25. august 2021.