KRONIKK: Geopolitisk rivalisering endrer verdikjeder

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 08.11.22.

Globaliseringen har vært kjennetegnet av stadig tettere nettverk av internasjonale verdikjeder. Mens integrerte verdikjeder lenge ble sett på som både økonomisk lønnsomme og som politisk konfliktdempende, har mange begynt å frykte at de skaper økonomiske og politiske sårbarheter.

Russlands krig har demonstrert omveltningen til det fulle. Russland har brukt energi som pressmiddel, mens Vesten har igangsatt sanksjoner for å svekke Russlands krigsmaskin og verdiskaping. Resultatet er en svært rask økonomisk og teknologisk frakobling, som få trodde var mulig på så kort tid.

Kanskje står vi nå på terskelen av en ny tidsalder, der verdikjedene endres og forkortes. Kan det samme skje med Kina?

Det fremstår i dag som nesten utenkelig. Kina spiller en kritisk rolle i global økonomi og det finnes knapt den verdikjede der Kina ikke inngår. Samtidig, stormaktsrivalisering mellom Kina og USA er tiltagende, og rivaliseringen handler i økende grad om teknologi og økonomi. Begge supermaktene ønsker å sikre kontroll og redusere egen sårbarhet.

De siste ukene har vi også fått et klarere bilde av hvordan noen av aktørene tenker:

Den nye amerikanske sikkerhetsstrategien ble presentert i oktober. Her utpekes Kina som den viktigste geopolitiske utfordringen. Strategien fremhever at Kina ønsker å omforme den internasjonale orden og at de i økende grad har økonomiske, teknologiske og militære ressurser til å fremme slike mål. Den amerikanske motstrategien er å styrke forsvar og egen sikkerhet, samtidig har den som mål å utkonkurrere Kina gjennom å sikre bedre regler og kontroll med teknologi, handel og økonomi. Målet er å redusere avhengigheten av Kina, og samtidig å slå ned farten på Kinas vekst. Den nye sikkerhetsstrategien gir derfor ytterligere fart til de tiltak president Joe Biden har igangsatt for å begrense teknologistrømmen til Kina, og samtidig subsidiere produksjon og innovasjon i USA.

I Kina har den 20. partikongressen nylig forsterket vektleggingen av sikkerhet fremfor økonomisk åpenhet. I løpet av et tiår ved makten har president Xi Jinping satt det kinesiske statsapparatets ressurser bak en storstilt satsing på å gjøre Kina mer uavhengig av vestlige ressurser og teknologi. Den langsiktige strategien er forsterket ved at Xis folk er nå plassert i alle nøkkelposisjoner.

Utviklingen mellom Kina og USA endrer også Europas posisjon og rolle. EU er avhengig av USA for sikkerhet, men Kina er viktig for europeisk økonomi. EU importerer i dag for cirka 500 milliarder euro fra Kina i året. Tyskland står i en særstilling med sin tette økonomiske integrasjon med Kina. Da kansler Olaf Scholz nylig besøkte president Xi hadde han følge av en stor delegasjon med næringslivsfolk, og han hadde nylig gitt tillatelse til kinesisk deloppkjøp av havnefasiliteter i Hamburg. Men alt var ikke som før, han møter nå langt mer kritikk fra andre europeiske land, fra egen regjering og egen sikkerhetstjeneste, enn det Angela Merkel møtte. Utviklingen går i retning av at Europa og USA er mer samstemte i håndteringen av Kina.

Det er naturligvis stor usikkerhet om veien videre. Men, de siste ukene har demonstrert at ledere i USA og Kina, og i noe grad i Europa, forbereder seg på en tid der global økonomien er mindre integrert. Trolig er vi bare i et tidlig stadium av en langsiktig prosess. Sikkerhet er for øvrig ikke den eneste driveren. Behovet for klimavennlig produksjon øker etterspørselen etter det kortreiste, ulikhetsdebatten har ført til politisk press om produsere mer hjemme, ny teknologi har muliggjort ny arbeidsdeling og pandemien synliggjorde verdikjedenes sårbarheter.

En gradvis frakobling vil kanskje øke sikkerheten, men det vil samtidig bringe med seg mange andre risikoer. Forsyningskjeder vil kunne bryte sammen, kostnader vil øke, kvalitet og konkurranse vil kunne svekkes. Å overskue de samlede konsekvensene er umulig. Det er derfor mest sannsynlig frakoblingen vil være gradvis, og variere mellom teknologier og sektorer. Og allerede ser vi at foretak utforsker ulike modeller for å møte frakoblingen. Mens noen lager fysiske og digitale avskjerminger innad i foretaket, sikter andre mot «nøytrale» verdikjeder med ulik «plug ins» for å betjene ulike markeder. Enkelte velger å relokalisere eller «friend shorer», mens noen satser på «No China content» som salgspitch.

I en tid der oppmerksomheten om verdikjeder øker må vi forvente at både foretak, investorer og myndigheter vil ønske mer informasjon om verdikjederisiko. Systematisk informasjon er nødvendig for å forstå og prise risiko, og situasjonsforståelse trengs for å utvikle langsiktig bærekraftige strategier for diversifisering og regulering.

De siste årene har vi sett en kraftig økning av systemer for rapportering av klimarisiko, mens den nye åpenhetsloven stiller krav til rapportering av risiko knyttet til menneskerettigheter. Det er å forvente at foretak etter hvert må rapportere sin eksponering og håndtering av geopolitisk risiko.