KRONIKK: Geopolitikk og Oljefondet

(Dagens Næringsliv): Oljefondet har hatt sin «oppvekst» innenfor en trygg og stabil global orden. Det første innskuddet kom i 1996, i god tid etter Berlin-murens fall. Fondet har vært en stor suksess, men det har også gjort at Norge er mer eksponert for globale endringer enn før.

Den internasjonale orden er nå i en brytningstid. Demokratiske systemer er under press, globalisering og åpne marked møter motstand. USAs rolle, som leder og systemgarantist, er også i forandring. USA er mer negativ til viktige elementer i internasjonalt samarbeid, som WTO og FN.

Spenningene øker også i forholdet mellom USA og Kina, verdens viktigste økonomiske og politiske relasjon. I den nye amerikanske sikkerhetsstrategi er Kina beskrevet som strategisk rival. Mange ser på handelskrigen mellom som USAs forsøk på å demme opp for, eller redusere, Kinas geopolitiske innflytelse.

• Les også: Oljefondet og utenrikspolitikken

Geopolitisk risiko

Endringene i det globale politiske og økonomiske system endrer også rammene for Oljefondet. Jeg mener derfor tiden er overmoden for å utrede forholdet mellom fondet og geopolitiske risikofaktorer. Vi bør kartlegge dagens risikoeksponering, analysere hvordan globale skifter endrer risikobildet, og vi må vurdere om dagens retningslinjer er egnet.

Det er lett å tro at Oljefondet tar moderat geopolitisk risiko. De fleste av investeringene er i Europa, USA og Japan. Referanseindeksen bygger på klassifiseringen fra FTSE Group, og andre firma, som vurderer modenheten i ulike markeder, men de ser i liten grad på geopolitisk risiko. I tillegg, krysseierskap og grenseoverskridende verdikjeder kan gjøre sammenhengen mellom jurisdiksjon og faktisk geopolitisk risiko uklar og uoversiktlig. Selskaper i en jurisdiksjon har mye av sin aktivitet i en annen.

I faglitteratur har man sett på sammenhengen mellom geopolitisk risiko og investeringer. Det er klart at økt spenning svekker økonomisk aktivitet, investeringer og handel, men virkningene kan være ulike for ulike selskaper, sektorer, land, og valutaer. Det er også velkjent at svingninger i markedene utløses av frykt for kriser, så vel som av at de inntreffer eller avverges.

• Les også: Oljefondets investering i skattesnusk

Er fred normaltilstand?

Korte tidsserier, svakt datagrunnlag og problematiske avgrensninger hemmer kvaliteten på både forskningen og de ulike risikobarometer som foreligger. For eksempel, i en bredt anlagt studie «Measuring Geopolitical Risk» publisert av Federal Reserve Bank (Caldara mfl. 2018), forstås geopolitisk risiko som «risiko forbundet med krig, terror og spenninger mellom stater, som påvirker normale og fredelige internasjonale forbindelser».

Vel, en slik definisjon er for smal til å dekke bredden i dagens risikobilde, som også omfatter sanksjoner, regler for teknologioverføring, cyber, samt avhengighet av internasjonale regler. Å legge til grunn at fred er «normaltilstanden» i internasjonal politikk stemmer også dårlig med et langt tidsperspektiv. Maktskifter, uro og friksjoner er en del av normalen. I tillegg, dersom selve byggeklossene i den globale orden er i endring, er det slett ikke åpenbart hva som vil bli den nye «normalen». Stormaktene strides nettopp om hva som skal være rådende normer for marked, politikk, teknologi og samfunnsmodeller. At risikonivå måles ved å telle utvalgte ord i et knippe engelskspråklige medier, kan også skape skjevheter.

For Oljefondet er det også et spørsmål om den overordnede risikoen knyttet til det internasjonale systemets krisehåndteringsevne. I World Economic Outlook (2018) analyserer IMF lærdommene fra finanskrisen. Her fremheves at globalt koordinerte tiltak var viktig for å begrense omfanget. I dag er derimot tilliten mellom land lavere og samarbeidsklimaet dårligere. Evnen til å løse neste krise kan være svekket. Hva betyr dette for hvilken risiko man skal ta?

Forutsetningene endres

Størrelsen og tidshorisonten gjør Oljefondet spesielt, i tillegg er det i en særstilling ved at det eies en stat som har ulike interesser og som må håndtere ulike forventninger. Vi kan ikke utelukke at det på noen områder vil være ønskelig å ta særlige politiske eller sikkerhetsmessige hensyn knyttet til nedsalg eller oppkjøp. Oljefondets planlagte opptrapping av investeringene i Russland i 2013 var et slikt eksempel, den gang stoppet oppkjøpene etter Krim. Dersom det blir ytterligere geopolitisk spenning må vi anta at det kan blir ytterligere vansker med å balansere hensyn og avstemme forventninger.

Oljefondet har siden starten høstet gevinster av en relativt stabil og velorganisert internasjonal orden. Det er også lett å se at for en investor er det hensiktsmessig å ha klare mål og enkle regler. Samtidig kan man ikke ignorere at grunnelementene i den internasjonale orden og dermed grunnforutsetninger for investeringene kan være i ferd med endres. Å utrede hvordan Oljefondet best kan håndtere geopolitisk risiko i en verden i endring er godt sted å starte.

Les andre kronikker av Ulf Sverdrup:

• Skjerpet lobbykamp
• Fra handelskrig til "kapitalkrig"
• Nye toner i norsk europapolitikk