Kronikk: Frakobling fra Kina vil koste

(Dagens Næringsliv) En slående utvikling i internasjonal politikk er hvordan diskusjonen om verdikjeder så raskt har snudd.

Det er ikke lenge siden verdikjedeøkonomien var fremhevet som et av de viktigste trekkene ved globaliseringen. Produkter og tjenester kunne skapes av at komponenter fra alle verdens deler fløt sammen i et stort og finmasket «just in time system». Verdikjedene ble lengre, tynnere og mer sammensatt, og varene ble billigere og bedre. «Verden var flat», som Thomas Friedman kalte det.

Nå ser verden langt fra så flat ut. Flere faktorer driver denne endringen.

Det politiske klima er endret. Krav om arbeidsplasser og hjemlig produksjon har skapt et politisk press for at mer produksjon legges i eget hjemland. Miljøhensyn, klimarisiko og økt vekt på sirkulær økonomi har skapt samme press. I tillegg har teknologisk innovasjon muliggjort at mer produksjon kan skje hjemme.

Donald Trump snakket høyt om at andre «stjal jobbene». Selv om formen er annerledes, er ikke innholdet så ulikt når Jake Sullivan, Bidens nasjonale sikkerhetspolitiske rådgiver, understreker at amerikansk handels- og utenrikspolitikk skal måles ut fra om den ivaretar interessene til den amerikanske lønnsmottager.

Covid-19 brukes av enkelte for å synliggjøre sårbarheten ved globale handelskjeder og noen ønsker å skape et politisk press for økt selvforsyning. Men her er jo bildet snarere at globale verdikjeder for medisiner har på rekordtid utviklet vaksiner til hele verden, og medisiner og utstyr produseres nå på lisens i mange land og av allianser på tvers av land og kontinenter.

Presset for frakobling og «reshoring» er likevel kanskje primært drevet av sikkerhetspolitiske hensyn. Frakobling er et virkemiddel for å redusere sårbarhet for alle parter i en tid med økt geopolitisk rivalisering: USA ønsker å redusere tilgangen for Kina, mens Kina på sin side ønsker å redusere sin avhengighet av amerikansk teknologi.

Dette er ikke lenger kun en amerikansk diskusjon. Den nye 2030-strategien til Nato handler for eksempel ikke bare om at Nato skal ha et sterkt militært forsvar, men også om å bygge mer motstandskraft i alle ledd av samfunnet og i økonomien. Målet er å «ikke importere sårbarheter inn i vår kritiske infrastruktur, industri og verdikjeder», som Jens Stoltenberg, Natos generalsekretær, har formulert det. Noe av det samme anslaget finner vi i diskusjonene rundt EUs «Strategic Compass».

Sterke politiske prosesser driver altså i retning av frakobling, men det vil åpenbart også ha store økonomiske kostnader.

US Chamber of Commerce hevdet i en rapport i februar 2021 at USAs bnp ville kunne falle med 500 milliarder dollar dersom amerikanske foretak skulle halvere sine utenlandske investeringer i Kina. Og dersom man påla 25 prosent toll på all handel mellom USA og Kina ville det årlig redusere USAs bnp med 190 milliarder dollar.

I et paper fra IMF, «Sizing Up the Effects of Technological Decoupling» (mars 2021), forsøker man å belyse hvordan en frakobling innen høyteknologiske produkter kan skje, og hvilke økonomiske effekter det vil ha på verdensøkonomien. De forventer redusert handel, mer toll og avgifter og høyere priser. Det vil gi mindre effektiv allokering mellom ulike økonomiske sektorer, og mindre effektiv overføring av kunnskap og ekspertise. På sikt vil man også kunne få ulike inkompatible og konkurrerende standarder. Dette vil også skape en «lock-in» effekt som gjør at det også kan være vanskelig å reversere utviklingen.

De viser at frakobling er kostbart for alle, ikke minst de viktigste teknologi-hubene, Kina, USA og Europa. Effektivitet går tapt, innovasjon forsinkes, og støtte til hjemlige foretak som skal erstatte utenlandske verdikjeder vil koste. Vi må også forvente at små stater, som ikke har samme kapasitet til å holde seg med egen industri eller som ikke kan betjene et stort hjemme marked, vil tape enda mer.

Et viktig spørsmål for veien videre er derfor hvordan man best kan sikre en god balanse, der man både høster gevinstene ved en relativt åpen økonomi, samtidig som man kan sikre legitime sikkerhetsinteresser og legitime miljø- og politiske interesser. Det er viktig å tenke seg nøye om, være tydelig på det som er skjermingsverdig. Kostnadene ved feiltrinn kan være store.

Et åpenbart spor er å arbeide for europeisk og global standardisering, slik at sosiale, miljø og sikkerhetspolitiske hensyn sikres.

Et annet spor kan være å la seg inspirere av prosessene rundt håndtering og rapportering av klimarisiko i etterkant av Carney-rapporten. I løpet av kort tid har foretak forpliktet seg til å beregne og rapportere sin klimarisiko, og dette har siden hatt betydning for finansmarkedene og for kapitalallokering.

Kanskje er det mulig å utvikle et lignende system for verdikjederisikorapportering. Foretak ville kunne redegjøre for sine verdikjeder, og de vil måtte synliggjøre sine strategier for å håndtere ulike typer mulige sjokk eller endringer. På sikt vil investorer kunne velge om de vil investere i foretak som har høy eller lav verdikjederisiko.