KRONIKK: Finnes det sanksjoner som kan avskrekke Putin?

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 25,01,2022.

President Biden og Nato har varslet at dersom Russland skulle stå bak noe som kan ansees som angrep eller invasjon av Ukraina, vil det blir møtt med mottiltak som vil være katastrofale («disaster») for Russland.

Få vet hvilke mulige mottiltak USA, Nato og Europa vurderer, men det vil ganske sikkert være en kombinasjon av militære, økonomiske og diplomatiske virkemidler. Et spørsmål presser seg frem: finnes det sanksjoner og mottiltak som kan avskrekke Putin?

Det er ikke nytt at sanksjoner diskuteres når det gjelder Russland. Etter anneksjonen av Krim i 2014 har USA og EU allerede innført flere sanksjoner, og tiltakene er gradvis utvidet som resultat av blant annet valginnblanding, digitale angrep, bruk av kjemiske våpen (Skripal) og krenkelse av menneskerettigheter.

Ulike typer sanksjoner benyttes. Noen retter seg mot å fryse individers formue og begrense deres friheter, mens andre søker å ramme hele eller deler av økonomien ved å hindre tilgang til marked, kunnskap og teknologi. I tillegg brukes diplomatiske sanksjoner for å svekke anseelse, omdømme og status.

I prinsippet er sanksjoner mest effektive om lederen i det aktuelle landet frykter for egen eller andres formue, er bekymret for egen popularitet i befolkningen eller at grupper skal vende seg mot ham, eller at han tror landets økonomi eller status vil lide vesentlig av sanksjonene.

Status etter åtte år med sanksjoner er klar. Den indre kontrollen i Russland med opposisjon, sivilsamfunn og medier er forsterket, og Putin synes ikke å være nevneverdig bekymret for egen popularitet eller at hjemlige eliter skal komme til å vende seg mot ham. Han synes heller ikke å frykte for egen formue.

Den generelle motstandskraften i Russland er også styrket, snarere enn svekket. Importavhengigheten er redusert, alternative nettverk og forbindelser, ikke minst med Kina, er forsterket og betydelige økonomiske og finansielle reserver er bygget opp.

I tillegg, til økt motstandskraft, har den russiske militære styrkeoppbyggingen fortsatt med nye avanserte våpensystemer, også i det digitale domenet, og med betydelig evne til å ramme vestlige samfunn og kritisk infrastruktur, herunder kabler.

De vestlige sanksjonene synes altså ikke, i det minste så langt, å ha hatt noen større avskrekkende effekt på Putin. De har ikke vesentlig og varig endret, korrigert eller reversert russisk politikk hverken på Krim, i Ukraina eller andre steder, og de har heller ikke hatt noen større økonomisk effekt på Russland. Kanskje drives også Putin av noe ganske annet: makt og vilje til å drive sin nasjonalistiske versjon av russisk historie og identitet?

Disse observasjonene fører oss i retning av to typer slutninger, som begge er relevante for dagens situasjon: Enten at økonomiske virkemiddel har begrenset verdi og at det trolig kun er militære eller andre diplomatiske grep som kan være avskrekkende, eller, at de økonomiske sanksjonene må være langt mer kraftfulle for å virke avskrekkende.

Det er mulig å tenke seg mer kraftfulle sanksjoner. Vesten kan for eksempel gå tøffere og mer direkte til verks i forhold til formue og frihet for Putins indre krets.

Man kan også søke å redusere eksport av høyteknologi, eller sette i gang seriøse tiltak innen finanssektoren, ved for eksempel å innføre forbud mot kjøp av russiske statsobligasjoner, også i annenhåndsmarkedet, og innføre begrensninger mot handel i utvalgte russiske aksjer og papirer. Et mer radikalt grep er å straffe enkeltbanker som er sentrale i utenrikshandelen, eller til og med strupe russiske bankers tilgang til Swift, det globale nettverket som brukes for å sende penger mellom finansinstitusjoner. Men å gjøre internasjonal finans til et våpen kommer også med en betydelig pris.

En annen åpenbar kandidat er energi, ettersom det er den klart viktigste handelsvaren. Nord Stream 2 ligger ferdig, men mangler godkjennelse av Tyskland. Men med sin store, og økende avhengighet, av russisk gass, er Europa allerede i en svært sårbar posisjon. Og Russland har vist at de kan forsterke en europeisk energikrise ved å ta ned energileveransene og ved å redusere lagrene som kontrolleres av Gazprom. Konsekvensene av vestlige sanksjoner innen energifeltet, eller av russiske mot-sanksjoner, kan derfor fort bli svært omfattende, mens troverdige alternative energikilder- og leverandører ligger langt frem i tid.

Det er derfor vanskelig å se at USA og Europa raskt kan skru til et effektivt, troverdig og omfattende sanksjonsregime, som kan virke avskrekkende. Og fordi kostnadene ved sanksjoner og mot-sanksjoner vil ramme USA og Europa ulikt, vil det være politisk krevende å få en transatlantisk enighet. Dette vet naturligvis Putin. Han vet også mens Vesten er redd for å tape litt, er han rede til å tape mye.

Dette betyr selvsagt ikke at vi må gi opp eller gi etter. Men, det betyr at det trolig er primært andre virkemidler, militære og diplomatiske, som må brukes for avskrekking og oppdemming. Spenningen med Russland vil uansett være langvarig, Europa må derfor sikte mot å øke sin motstandskraft og redusere sine avhengigheter.