KRONIKK: Europeisk samarbeid gir økt nasjonal kontroll

Kronikken ble først publisert i DN 31.12.22

Endringene i internasjonal politikk endrer dynamikken i internasjonal økonomi. Et av de områdene som har vært gjenstand for størst endringer er knyttet til utenlandske investeringer.

Utenlandske investeringer var lenge preget av stor grad av åpenhet, og det var få begrensninger på utenlandske investeringer, oppkjøp og eierskap. Men, i løpet av kort tid har utviklingen snudd. Behovet for økt nasjonal kontroll er blitt viktigere i mange land.

Ifølge OECD, som sammenligner og analyserer regulatoriske endringer, vil nå omtrent 60 prosent av alle utenlandske investeringer potensielt kunne underlegges ulike former for nasjonal screening eller begrensning. Endringene har særlig skjedd de siste par tre årene. Flere faktorer driver disse endringene, men økt vektlegging av sikkerhetshensyn er den klart viktigste faktoren.

Ved å innføre ulike terskler, begrensninger og regler, kan myndighetene tilrettelegge for en åpen flyt av investeringer, men samtidig unngå at man mister kontroll med grunnleggende nasjonale funksjoner eller kritisk infrastruktur. I takt med at sikkerhetshensyn tillegges økt vekt, utvides derfor myndighetenes kontrollmyndighet, nye sektorer underlegges kontroll, og terskelen for eierskap skjerpes.

Russlands krig mot Ukraina har gitt utviklingen ytterligere fart. Sikkerhetstrusselen er gått fra å være latent til å bli manifest. I tillegg har krigen synliggjort de mulige sikkerhetsmessige sårbarhetene som kan skapes ved økonomiske bånd. Krigen har også ført til et forsterket regime for sanksjoner og eksportkontroll, og flere land har innført særlige tiltak knyttet til oppkjøp og investeringer fra aktører med tilknytning til Russland og Belarus.

Også foretakene endrer sine risikovurderinger. I løpet av de første 14 dagene av krigen hadde omkring 150 multinasjonale foretak frivillig trukket seg ut av Russland, og like mange hadde suspendert sine aktiviteter. Geopolitisk og regulatorisk risiko er nå på toppen av dagsorden i de fleste styrerom.

Internasjonalt har vi altså sett en regulatorisk bølge, der stadig flere land har innført nye og skjerpede regler for kontroll med utenlandske investeringer og utenlandsk eierskap. I Norge fikk vi en ny sikkerhetslov i 2019. Og mange europeiske land hadde da allerede på plass nasjonale regler.

Men, det er en lang vei å gå fra å ha et formelt regelverk på plass, til å faktisk kunne utøve reell nasjonal kontroll. For å sikre reell nasjonal kontroll kreves data, informasjon, kompetanse og et effektivt beslutningssystem som kan gjøre kloke vurderinger. Det er ofte en svært krevende jobb å både spore reelle eiere, det er vanskelig å bestemme hva som er sikringsverdig. Rent administrativt er det også mange utfordringer. I mange land, også i Norge, gjelder sektorprinsippet i forvaltningen, og kompetansen kan være begrenset eller skjevt fordelt. Resultatet er at det har vist seg vanskelig i mange land å sikre god koordinering og effektiv nasjonal kontroll, slik vi så det for eksempel i Bergen Engine-saken.

Som et forsøk på å overkomme noen av vanskene, og styrke den nasjonale kontrollen etablerte EU i 2019 en forordning for kontroll med utenlandske investeringer i 2019. Den tilrettelegger for et forpliktende samarbeid mellom nasjonale myndigheter og Europakommisjonen om screening av utenlandske direkte investeringer. I vinter har OECD gjennomført en evaluering av denne forordningen.

Evalueringen finner at forordningen har hatt flere positive effekter, og at den har bidratt til:

• Å forsterke og systematisere innføringen av investeringskontrollregimer i medlemsstatene.
• Bedre kunnskap om, og forståelse av, investeringsmønstre i andre land, og på tvers av land, noe som gir bedre grunnlag for vurderinger i enkeltsaker.
• Styrke nasjonal forvaltning. Tjenestemenn har kunnet dra nytte av hverandres ekspertise, og de har kunnet dele kunnskap og «beste praksis».
• Nasjonal forvaltninger har også kunnet ha mer effektiv og fortrolig informasjonsutveksling om spesifikke transaksjoner mellom likeverdige myndigheter.

Norge er ikke medlem av EU, og Norge står per i dag utenfor denne viktige nye delen av samarbeidet mellom medlemsstatene innenfor rammene av EU, og norsk forvaltning er derfor også avskåret fra å ta del i denne formen for informasjonsutveksling og kompetansebygging.

Rett før jul la den norske regjeringen frem en stortingsmelding (Meld. St. 9 2022–2023), med sikte på å styrke nasjonal kontroll, også med hensyn til investeringer. Mottoet var: så åpent som mulig, så sikkert som nødvendig. Her varsler de en rekke reformer for å øke den nasjonale kontrollen og å få økt oversikt over verdier som er strategisk viktige for nasjonal sikkerhet.

Det er prisverdig å gjennomføre nasjonale tiltak, men det er samtidig uklokt å ikke forsøke å ta del i den informasjonsutvekslingen som skjer mellom våre naboland. EU skal revidere sin forordning i 2023. Fordi Norge og Efta-landene er tett integrert med EU gjennom EØS-avtalen bør det også være i EUs interesse å sikre et velfungerende samarbeid. Norge og regjeringen bør derfor kjenne sin besøkelsestid.