KRONIKK: Den utenrikspolitiske arven etter Trump

(Aftenposten): Donald Trump har tapt valget i USA, og Joe Biden tar over stafettpinnen. Når feiringen er over, blir dette et presidentskap som står overfor store utfordringer. USA er splittet, og Biden kommer til å bruke mye tid på innenrikspolitikken. Samtidig er dette en mulighet til å se mer edruelig på den utenrikspolitiske arven Trump etterlater seg.

Mer form enn innhold

Trumps presidentskap har vært preget av støy, og dessverre har mange av kommentatorene falt i den fellen at man har vært mer opptatt av form enn av innhold. Det har ført til at vi ikke har sett hvor revolusjonært dette presidentskapet har prøvd å være i sin utenrikspolitikk.

Trump og hans nærmeste medarbeidere har kastet seg over en rekke saksområder. Hva er det viktigste de har gjort? Hva har de oppnådd, og hvilke utfordringer gir dette for Biden og hans kommende administrasjon?

Det åpenbare, men også mest underkommuniserte, er at i motsetning til sine nærmeste forgjengere har ikke Trump startet noen nye, internasjonale kriger. Det er ikke noe Afghanistan, Irak, Libya eller Somalia som ligger der, når historikere om noen tiår kommer til å se på Trumps presidentskap med mer nøytrale briller enn hva de fleste er i stand til i dag.

En avslutning på krigføringen i Afghanistan

Trump har derimot maktet noe Obama ikke var i nærheten av. Han var i ferd med å finne en avslutning på den amerikanske krigføringen i Afghanistan. USA og Taliban har funnet en felles plattform. Nå er det direkte forhandlinger mellom Taliban og regjeringen i Kabul.

Spørsmålet er hvordan Biden vil forholde seg til dette. I valgkampen var Biden kritisk til Trumps pragmatiske holdning til Taliban, og Taliban har nettopp bedt Biden om å følge opp avtalen de har inngått med Trump.

Det er mulig at Biden kan insistere på liberale krav som Taliban vil finne uakseptable, og da vil krigen fortsette. Taliban får ikke en hånd på maktens ratt i Afghanistan, men krigen og lidelsene vil fortsette. USAs allierte, Norge inkludert, vil fortsatt sitte fast i en hengemyr av menneskelig lidelse i Afghanistan.

Få også med deg: 

• USAs autoritære vending
• Trump eller Biden: Dette har det å si for oss

Motstanden mot Israel er brutt

Midtøsten er også i endring. Trumps «århundrets avtale» mellom araberlandene og Israel som skulle fikse Palestina-spørsmålet en gang for alle, blir det neppe noe av.

Men USA har endret betingelsene for forholdet mellom Israel og statene i regionen. Én ting er at den amerikanske ambassaden er flyttet fra Tel Aviv til Jerusalem. Dette er irreversibelt, i hvert fall på kort sikt. Det mest interessante blir å se hvordan et Biden-ledet USA vil forholde seg til at den forente arabiske motstanden mot Israel er brutt.

På 1970-tallet ble Den arabiske liga enige om de tre «nei-ene», hvor medlemslandene ikke skulle forhandle med, anerkjenne eller inngå fred med Israel. De ble historie i høst, da Bahrain og De forente arabiske emirater opprettet formelle diplomatiske relasjoner med Israel.

Trumps administrasjon har spilt en viktig rolle i denne prosessen, som også har svekket Palestinas sak. Palestina-spørsmålet definerer ikke lenger den internasjonale politikken i Midtøsten. Det gjør Syria, men i enda større grad Iran. Og det viktigste for Trump var å isolere Iran. Landet er i dag internasjonalt isolert, og for Trump er det en seier.

Dette kan bli en lei nøtt for Biden. Deler av hans tilhengere vil at USA setter Palestina-spørsmålet tilbake på Midtøsten-agendaen. Det blir et spørsmål for Biden: Hvordan kan han balansere dette med at USA går tilbake til en atomavtale med Iran sammen med at han har lovet at fokus på menneskerettigheter skal være bærende for USAs forbindelser med alle fremmede makter.

Her er det skjær i sjøen som kan skape et nytt våpenkappløp i Den persiske gulfen, hvis land som Saudi-Arabia og Emiratene ikke stoler på at USA vil beskytte dem mot Iran.

Kontinuitet

I USAs forhold til Russland og Kina har det reelt sett ikke skjedd mye nytt under Trump. Rundt Russland har det vært mye støy knyttet til påstandene om russisk innblanding i 2016-valget i USA. Ellers er det mer kontinuitet enn endring, bare med hardere ord. Biden har selv vært meget krass mot Russland i løpet av presidentkampanjen sin.

Det samme kan sies om forholdet til Kina. Synet på Kina som USAs største rival har ligget der lenge. Handelskrigen som Trump startet, er uttrykk for en oppfatning som er forankret både blant demokrater og republikanere.

I norsk og internasjonal presse har det vært lagt stor vekt på Trumps brudd med internasjonale avtaler som klimaavtalen og utfall mot det multilaterale systemet. Ikke noe av dette er permanent. Biden kan lett reparere dette hvis han vil og får USA med på det.

Startet ingen nye kriger

Så hva står vi da igjen med etter Trump? Sluttfører Biden den prosessen Trump startet i Afghanistan, vil dette bli en av Trumps store internasjonale merkesaker. Det endrede politiske landskapet i Midtøsten som Trump har bidratt til, vil være en faktor i internasjonal politikk en god stund fremover.

Mye av det vi hørt mest om i norsk presse, som klimaavtalen, fremstår i et lengre perspektiv mest som en forstyrrelse. En forstyrrelse som grunnet den globale økonomiske nedgangen som covid-19 har forårsaket, neppe har utsatt et grønt globalt skifte.

Når historikere ser på denne perioden en gang i fremtiden, er det godt mulig at det de vil legge mest vekt på, er det Trump ikke gjorde - han startet ingen nye kriger.

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten 11. november 2020.