KRONIKK: Den største utenrikspolitiske utfordringen for Norge

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 27. august 2023. 

På kort sikt er fortsatt vestlig støtte til Ukraina den aller viktigste utenrikspolitiske saken. Norge må også finne sin plass i den nye stormaktspolitikken og vi må utvikle relasjonen til land utenfor «Vesten». Alt dette vil være vanskelig, men Norge er i en ganske god posisjon.

På lengre sikt vil klimakrisen, tapet av naturmangfold og energitransisjonen likevel være den aller største og den mest dimensjonerende langsiktige globale utfordringen. Verden skal gå fra å slippe ut 51 milliarder tonn drivhusgasser per år til å slippe ut null. Verden har aldri gjort noe slikt.

Alle må endre seg, vi har dårlig tid, og vi må derfor prioritere og bruke ressursene på det som monner. Vi må lykkes med å redusere utslipp, og vi må bruke ressurser på å gjøre våre samfunn tilpasset et endret klima.

Transisjonen vil ta tid, være ujevn og uforutsigbar. Noen vil gå foran, mens andre vil stritte imot. Og ikke minst, noen vil se muligheter og tjene på omstillingen, mens andre vil lide og tape.

Energiomstillingen vil heller ikke skje i et vakuum. Den vil preges av befolkningsendring, stor gjeldsbelastning og tiltagende geopolitisk rivalisering. Det vil være flere autoritære stater og dagens internasjonale samarbeidsordninger vil være svake.

Bildet er ganske dystert. 

Kolleger ved Nupi og Prio har i en artikkel nylig vist at klimaendringer bidrar til økt risiko for konflikt, og at konflikter igjen bidrar til økt klimarisiko. De forventer at klimaforandringer vil bli en viktigere driver for konflikt i fremtiden. Sammenhengene mellom klima og konflikter vil også kunne øke kompleksiteten i mange av dagens konflikter – noe som igjen kan gjøre det enda vanskeligere å skape fred. Den positive nyheten er at klimatiltak synes å fremme fred.

For Norge vil de direkte effektene av klimaendringene trolig være håndterbare. Vi vil bli berørt, men i mindre grad enn andre, og vi har ressurser og institusjoner som gjør oss godt rustet til å møte utfordringene. De norske fossile næringene vil reduseres og endres. Vi vil måtte finne andre inntekter. Det vil bli krevende, men det er grunn til optimisme.

Men allerede ser vi også konturene av noen utenrikspolitiske utfordringer for Norge. La meg trekke frem tre:

Omdømme og den finansielle utfordringen. Energiomstillingen vil koste mye. Det er et økende press at de rike skal bidra mer, og at de som har høstet gevinster fra forurensning skal bidra mer.

Norge er et svært rikt land, og mye av vår rikdom skyldes inntekter fra salg av olje og gass. Vi har også et svært stort og ganske velkjent og synlig fond. Vår rikdom former vårt omdømme ute.

Vi må regne med at andre vil forvente at Norge tar kostnadene ved å redusere egne utslipp. «Om ikke Norge har råd til å kutte, hvem skal da kutte?», hører man stadig. I tillegg må vi forvente at presset for at de rike landene, herunder Norge, må bidra mer med å finansiere kutt, omstilling og tilpasning i andre land vil øke. Norge er allerede en betydelig internasjonal bidragsyter, men presset for å bidra mer vil trolig bare øke.

Den regulatoriske utfordringen. Overgangen til et grønnere samfunn, med renere energi, mer energieffektivisering og en mer sirkulær økonomi er en stor regulatorisk utfordring. Nye regler, standarder og spesifikasjoner må lages, for transport, infrastruktur, finans og produksjon med mer. I Europa utvikles dette regelverket av EU.

Norge sitter ikke ved bordet når spillereglene for den nye økonomien utformes. Våre eksisterende avtaler, som EØS-avtalen, er heller ikke fullt ut dekkende. Noe faller innenfor, mens andre faller utenfor. Volumet på nye rettsakter og regler er stort, og norsk politikk og forvaltning har allerede et svare strev med å holde takten oppe.

Det er administrativt krevende, men det er også politisk delikat. Energi, natur og klima er politisk omstridt og betent i norsk politikk. Omstillingen tester allerede våre avtaler med EU, men det kan også utløse en radikal fornyelse og endring i tilknytningen til EU.

Den industripolitiske utfordringen. Både USA og Europa ønsker å ta en lederposisjon i den grønne omstillingen. Og vi ser at begge ønsker at det offentlige tar en sterkere rolle, og de fremmer en ny type industripolitikk med store støtte- og omstillingspakker.

Den nye industripolitikken drives av et ønske om å akselerere det grønne skiftet, men det handler også om å skape hjemlige arbeidsplasser og sikre egen konkurransekraft. Og ikke minst, den drives også av å redusere egne sårbarheter og diversifisere egne forsyningskjeder.

Denne industripolitiske satsingen kan være gunstig for å fremme energiomstillingen, men den har også et solid innslag av økonomisk nasjonalisme og proteksjonisme. Det handler om å gi fordeler til de som er innenfor, samt bygge barrierer til de som står utenfor. Noen av tiltakene er trolig også i strid med gjeldende internasjonale regelverk.

For Norge, som er en liten, åpen økonomi, som står utenfor EU, og utenfor EUs handelspolitikk med tredjeland, kan det bety at tilgang til markeder og like muligheter svekkes.