Kan EU takle de store utfordringene som kommer?

I sin tankevekkende bok fra 2017, After Europe, vurderer Ivan Krastev EUs fremtid og argumenterer for at «[EU] går nå gjennom en dårlig periode, revet i stykker av en rekke kriser som skader tilliten innbyggerne har i prosjektets fremtid på tvers av kontinentet […] disintegrasjon av unionen er ett av de mulige utfallene av dette».

21. november tok Ivan Krastev turen innom NUPI for å diskutere EUs fremtid og om unionen er klar for å håndtere store utfordringer som migrasjon, spredningen av høyreradikal populisme, og ustabilitet i øst. Selv om Krastev understreket at Europa har feilet gjentatte ganger de siste 70 år, fokuserte han på fire kriser som har formet EU det siste tiåret.

Han startet med finanskrisen i 2008, som hadde mye å si for europeeres økonomiske forventninger, og dermed også hadde konsekvenser for EUs legitimitet blant befolkningen.

Den andre krisen var Ukrainakrisen, og Russlands annektering av Krimhalvøya. Ifølge Krastev var dette et kritisk vendepunkt for den europeiske identiteten, som før dette var bygd på ideen om at militærmakt ikke lenger betyr noe i Europa. Her var det økonomisk og myk makt som var betydningsfullt. Etter 2014 innså vi derimot at vi trolig hadde overbevist oss selv om at militærmakt ikke betyr noe fordi vi ikke har det, argumenterte Krastev.

Flertallet av europeere fortsetter å ta fred for gitt, og Krastev pekte på tre viktige faktorer som har resultert i denne tenkemåten: 1) yngre generasjoner anser andre verdenskrig som oldtidshistorie, 2) overlevende fra andre verdenskrig har gått bort, og 3) europeiske borgere fra andre kontinenter ser ikke på andre verdenskrig som deres krig. Det å se på militærmakt som utdatert, har blitt en sårbarhet istedenfor en fordel, spesielt nå som vi ikke kan lite på USA som sikkerhetsgarantist i en mer farlig verden, sa Krastev.

Den tredje krisen han fremhevet var Brexit, som var viktig på en rekke områder, fra institusjonelt til økonomisk og psykologisk. Plutselig gikk disintegrasjon av EU fra å være utenkelig til å bli uunngåelig. I boken argumenterer Krastev for at mens finanskrisen delte unionen langs nord-sør-aksen, kastet Brexit lys over sentrum-periferi-aksen.

Den fjerde krisen Krastev trakk frem var migrasjonskrisen, som han mener var den første paneuropeiske krisen av dem alle. Ifølge Krastev er det denne krisen som utgjør den største trusselen mot EUs overlevelse. Han argumenterte for at den syriske flyktningkrisen endret europeeres syn på verden rundt seg på samme måte som terrorangrepene 11. september gjorde med amerikanerne.

Les også:

• EU i Midtøsten - hvordan forhindre terrorisme og voldelig ekstremisme?
• EU kan avverge et blodbad i Idlib

Mens inkludering og beskyttelse av minoriteter og menneskerettigheter definerte Europa etter 1968, begynte europeere nå å føle på en genuin frykt for at de skulle sitte igjen som globaliseringens ‘tapere’. Dette, kombinert med begivenhetene i 2015 og sentrum- og venstrepartienes manglende evne til å imøtekomme krav fra de som fryktet ekskludering, fyrte opp under høyreradikal populisme i Europa. Et paradoks i denne sammenheng er at de som er mest kritiske mot migranter ofte kommer fra de landene som har færrest migranter, påpekte Krastev.

EU har ennå ikke funnet en løsning på migrasjonsspørsmålet, og mennesker drukner fortsatt i Middelhavet. Høyreradikale populister fortsetter å livnære seg på mangelen på politisk konsensus på dette området, og dette kommer til å utgjøre en utfordring for Europa i tiden som kommer.

Les også:

• Internasjonale institusjoner kan dø
• Det illiberale Europa

Krastev argumenterte derfor for at de legitime kravene fra ytre høyre i større grad bør imøtekommes, inkludert styrket grensekontroll. I denne sammenheng påpekte NUPI-forsker Morten Bøås at mens USAs president Donald Trump snakker om å bygge murer, er Europa allerede i gang med å bygge slike murer. Som EUNPACK-prosjektet har vist, førte flyktningkrisen til at EUs kriserespons i Midtøsten og Sahel ble langt mer sikkerhets- og interessedrevet.

Et annet interessant poeng angående migrasjon fremhevet av Krastev, var at avfolking også er en stor utfordring for Europa. Den frie bevegeligheten for mennesker på tvers av EUs landegrenser har ført til et såkalt ‘brain drain’ i mange europeiske land. Heller ikke flyktninger som ankommer fra Syria ønsker å bosette seg der landenes egen befolkning flytter fra, som for eksempel Bulgaria og Romania. Et resultat av dette er at mens Vest-Europa er opptatt med å håndtere økende diversitet i sine tidligere homogene samfunn, sliter Øst-Europa med avfolking, og hovedsakelig av unge mennesker.

Etter presentasjonen kommenterte Morten Bøås at selv om Europa befinner seg i en avgjørende tidsperiode, står det ikke ved stupet. Han sa seg enig i Krastevs argument om at europeere har tatt – og tar fortsatt – ting for gitt. Han refererte til dem som søvngjengere, og påpekte at til og med ikke Brussel har våknet ennå. Bøås fremhevet at EU må bevise at det selv er i stand til å håndtere utfordringer i tiden som kommer, og på den måten demonstrere at det er utstyrt for fremtiden.

Arrangementet var del av NUPIs seminarserie Norge møter Europa og var tett tilknyttet det EU-finansierte forskningsprosjektet EUNPACK. Ordstyrer var Pernille Rieker og kommentator Morten Bøås, begge Forsker I på NUPI.

Mens EUNPACK-prosjektet undersøker EUs kapasitet eller manglende kapasitet til å engasjere seg i ekstern kriserespons, rettet seminaret fokus mot EUs kapasitet eller manglende kapasitet til å håndtere interne kriser.

Ett av hovedfunnene til EUNPACK-prosjektet er at mens EU er tungt engasjert og har en omfattende tilnærming til kriser gjennom hele krisesyklusen, mangler EU konfliktsensitivitet i form av dyptgående kunnskap om hovedårsakene til konfliktene i de områder de engasjerer seg.

Les mer om NUPIs forskning på EU og Europa på NUPI senter for Europa-studier (NSE).