Kan dialog løse konflikter?

Den 9. oktober ble det kunngjort at Nobels fredspris 2015 skulle tildeles Kvartetten for nasjonal dialog «for dens avgjørende bidrag til byggingen av et pluralistisk demokrati i Tunisia i kjølvannet av Jasmin-revolusjonen i 2011».

I begrunnelsen sa Kaci Kullmann Five, leder av Nobelkomiteen: «Det ble etablert en alternativ og fredelig prosess på et tidspunkt da landet var på randen av borgerkrig.»

Den nylig utgitte boken Dialog og konfliktløsning, redigert av Pernille Rieker, seniorforsker ved NUPI, og Henrik Thune, tidligere NUPI, nå assisterende direktør ved NOREF, tar opp dialogens rolle i konflikter.

- Årets nobelprisvinner gir et eksempel på en nasjonal dialogprosess som ser ut til å ha bidratt til å hindre en potensiell borgerkrig i Tunisia, sier Rieker.

Dialog i kriser

Store kriser som den russisk-georgiske krig i 2008, konflikten mellom vestmaktene og Gaddafis Libya, kontroversene rundt Irans atomprogram, de religiøse spenningene i Egypt etter den arabiske våren, krigen i Afghanistan, konfliktene mellom Nord- og Sør-Sudan, og mellom Russland og Ukraina har alle brukt dialog som et middel til konfliktløsning.

I Dialog og konfliktløsning er alle disse situasjonene undersøkt, med mål om å gå i dybden på rollen dialog har i konflikter.

- I denne boken undersøker vi ulike typer situasjoner der dialog har blitt sett på som et verktøy for å bygge forsoning og forståelse og ideelt sett også har bidratt? til konfliktløsning mellom grupper eller land som er rammet av dype konflikter eller kriser, forklarer Rieker.

Definisjonsopprydding

Spesielt små stater understreker viktigheten av dialog og mekling, ifølge Riekers innledningskapittel.

- Da vi begynte å studere dialog og hvordan dialog brukes som et instrument i utenrikspolitikken, oppdaget vi raskt at begrepet brukes på mange ulike måter. Det ble derfor viktig for oss å rydde opp i definisjonene, forklarer Rieker.

De endte opp med tre definisjonskategorier (se faktaboks).

Rieker forklarer at begrepet «dialog» brukes for å beskrive formelle forhandlinger mellom to eller flere parter, men også de mer uformelle prosessene mellom diplomater (bak-kanaler er track 2 diplomati). Her er man ofte selve målet med dialogen å ende opp med en konkret avtale.

Dialog brukes imidlertid også for å beskrive ulike tiltak som alle har til hensikt  å fremme dialog mellom ulike samfunnsgrupper i en konflikt, samt å beskrive bredere prosesser for fredsbygging.

Den første delen av boken definerer altså dialogbegrepet og skiller ulike former for dialog fra hverandre.

-I bokens andre del viser vi, ved hjelp av ulike casestudier, hvordan dialog i ulike former har blitt brukt som et politisk virkemiddel i konfliktløsning og/eller konfliktforebygging, sier Rieker.

Erfaringer

I det avsluttende kapittelet oppsummerer redaktørene lærdommene og hvordan de kan brukes for videre politikkutforming.

- Mange av våre observasjoner viser at dialog er viktig og kan bidra på en positiv måte til forebygging av konflikter. De viser imidlertid også at dialog ofte er mindre avgjørende enn man i utgangspunktet skulle tro.  Mye tyder på at endringer i konteksten – enten nasjonalt eller internasjonalt er mer avgjørende. Vår studie viser også at dialog tilsynelatende har større sjanser for å lykkes om den er organisert av en nøytral tredjepart med tilstrekkelig kunnskap om den aktuelle konflikten, forklarer Rieker.

Om dialogprosessen foregår i hemmelighet eller med åpenhet kan også påvirke resultatet, avhengig av konteksten. I noen tilfeller kan hemmelighold være avgjørende, mens det i andre sammenhenger kan være motsatt.

I tillegg understreker forskerne viktigheten av en «nedenfra-og-opp»-tilnærming.

- Arbeidet Kvartetten for nasjonal dialog har gjort i Tunisia er et eksempel på på en slik tilnærming, som ser ut til å ha vært forebyggende. En «ovenfra-og-ned»-tilnærming vil ofte gjøre det vanskelig å etablere tillit og en genuin dialog, sier Rieker og konkluderer:

- Generelt sett så er det mye som tyder på at dialog er et mer effektivt virkemiddel for å hindre at konflikter oppstår, enn til å løse dem etter at de har oppstått.