Japans og Kinas konkurrerende virkeligheter

Asias to mektigste land – Japan og Kina – bygger ofte sin egen identitet med utgangspunkt i hverandre. Mens Japan skjener til historien i årene etter andre verdenskrig når landet hevder at det har blitt en drivkraft bak regional og til og med verdensomspennende fred, baserer Kina sin påstand om at landet er en fredsnasjon på sin århundrelange historie som fredelig hegemon i Øst-Asia.

En ny forskningsartikkel av NUPI-forsker Wrenn Yennie Lindgren og Petter Lindgren studerer Kinas rolle i Japans moderne identitetsskaping ved å analysere dominerende japanske fortolkninger av ett av Øst-Asias heteste territorialspørsmål, nemlig konflikten om øyene Senkaku (japansk)/Diaoyu (kinesisk) i Øst-Kina-havet. Artikkelen, som er publisert i Asian Politics and Policy, har spesielt fokus på perioden 2010 til 2014, fordi denne perioden representerer klimaks i konflikten.

Å studere diskursive fremstillinger av en nasjon, nasjonens borgere, deres allierte og fiender, er viktig fordi disse fremstillingene ofte kan fortelle oss noe om utenriks- og sikkerhetspolitikken som et land fører. Slike framstillinger vil nemlig indikere hva slags sikkerhetspolitikk som er tenkelig, ønskelig og legitim for å motvirke følelse av utrygghet.

Artikkelen konkluderer med følgende funn: Japan forstår seg selv som normativt overlegen Kina ved at identiteten vis-a-vis Kina skapes av dikotome identitetstegn; Japan er et fredelig, lovlydig og transparent demokrati, mens Kina framstilles som et ugjennomsiktig, uregjerlig og aggressivt diktatur. I tillegg blir Kina forstått som en utfordrer til den rådende verdensordenen, som en framvoksende økonomi (i stedet for utviklet/underutviklet økonomi) og som uerfaren til havs (i motsetning til Japan som sees på som en sjønasjon).

Disse dikotome identitetstegnene tilhører først og fremst den politiske sfæren, men også de militære, juridiske, økonomiske og geopolitiske sfærene. Mens kulturell identitet har generelt stor betydning i japanske politiske debatter spiller kulturelle tegn en liten rolle i den dominerende fortolkningen av Senkakukonflikten.

Forfatterne identifiserer et potensial for forbedring i forholdet til landene: identitetstegnene som brukes i fortolkningen av Kina er inklusive, i den forstand at tegnene kan bli gjenstand for endret tolkning. Den normative underlegenheten Kina tillegges i Japan, og som bidrar til et krevende forhold mellom landene, kan endres hvis Kina forstås som mer fredelig, transparent og demokratisk. På den annen side påviser artikkelen at sino-japanske relasjoner er tynget av at begge landene er karakterisert av en sterk følelse av overlegenhet overfor en underordnet nabo.