Informasjon verdt å drepe for

Journalister, akademikere og eksperter samlet seg i Oslo i mars for å diskutere gravejournalistikkens rolle i å avdekke finansiell hemmelighold og ulovlig kapitalflukt. Arrangementet var den tredje Publish What You Pay Norway-konferansen i "Making Transparency Possible"-serien.

Journalistikk er et risikoyrke. Ifølge Richard Sambrook, professor i journalistikk ved Cardiff University og tidligere direktør for Global News på BBC, blir to journalister drept hver uke på verdensbasis. Informasjonen som journalister avdekker er betydningsfull, og involverer mektige mennesker.

Panama Papers-lekkasjen i 2015 ga oss alle et  innblikk inn verdenen av hemmelighold. Blant de avslørte i lekkasjen var Islands statsminister, statsminister i Pakistan, et stort antall brasilianske parlamentsmedlemmer, samt superstjerner som fotballspiller Lionel Messi. For noen ble avsløringen av de skjulte pengene og korrupsjonen dødelig. Den maltesiske gravejournalisten Daphne Caruana Galizia, ble drept kort tid etter at hun avslørte kontroversielle Panama Papers-opplysninger om flere maltesiske ministre, inkludert statsministeren. Informasjonen om de hemmelige bankkontoene til verdens mektigste er informasjon verdt å drepe for.

Kampen om åpenhet

Første hovedtaler på konferansen, Anya Shiffrin, direktør for teknologi, media og kommunikasjon ved Columbia University, understreket journalistikkens viktige rolle for å bekjempe urettferdighet.

– journalister spiller en utrolig viktig rolle i avsløringen av maktforskjeller mellom bedrifter og myndigheter på den ene siden, og sivilsamfunn og NGOer på den andre.

Hun illustrerte betydningen av disse ulikhetene ved å fortelle historien om Carlos Cardoso, en mozambikansk journalist som ble drept i 2000 da han etterforsket påstått korrupsjon i privatiseringen av Mosambikas største bank.

Hun ble støttet av konferansens andre hovedtaler, Joseph Stiglitz, professor i økonomi på Columbia University, som sa at et av problemene med økonomisk åpenhet er at det ikke er kompatibelt med de fleste forretningsmodeller.

 Det foregår en politisk kamp om tilgangen til finansiell informasjon. Media og sivilsamfunnet forsøker å øke åpenheten, mens det private næringslivet jobber aktivt for å holde på hemmelighetene.

Han brukte lukrative kontrakter for utvinning av nasjonale naturessurser som et eksempel. Når sivilsamfunnet krever informasjon om innholdet i slike kontrakter, får vi aldri full innsikt:

– Bedrifter må fortelle sannheten og ingenting annet enn sannheten, men ikke hele sannheten.

Ofte forsvarer regjeringen hemmeligholdet med at det er viktig å beskytte forretningshemmeligheter.

– Dette gir ingen mening siden en regjering per definisjon arbeider for deg (folket), fortsatte han.

Lekkasjelærdom

I et panel ble representanter fra viktige norske finansinstitusjoner spurt om hva de trodde var noen av lærdommenne som kommer ut i fra lekkasjer som Panama-papirene:

- Den viktigste fra Panama Papers var nok samfunnsdiskusjonen som fulgte og at hemmeligholdet kom frem i lyset. Dette bidro definitivt til å forandre den generelle holdningen til åpenhet i samfunnet, sa Hans Christan Holte, Norges skattedirektør.

- [En konsekvens av lekkasjer er at] journalister gir mer info til  oss. Samtidig er det lettere å få dokumenter fra skatteparadis nå enn før,  sa Trond Eirik Schea, sjef for Økokrim.

- En viktig erfaring (fra lekkasjer) er at det å være en liten bank i utkanten av verden ikke reduserer risikoen for å bli utnyttet. Det handler om det svakeste leddet, sier Idar Kreutzer, direktør for Finans Norge

Veien videre for gravejournalistikk

Journalister er uvurderlige for å avsløre maktens asymmetrier og korrupsjon. Samtidig befinner spesielt aviser seg i en pengeklemme på grunn av underfinansiering. Dette setter det frie media i en vanskelig posisjon: Å motta penger fra organisasjoner og stiftelser inneholder ofte betingelser om hvilke saker og emner det skal skrives om, forklarte Craig McKune, grave-journalist fra Sør-Afrika. På den annen side begrenser mangel på penger journalister til å produsere raske, klikk-sikre saker. Dette tar tid og krefter vekk fra mer krevende gravesaker, saker som utgjør ryggraden i grave-journalistikk.

En løsning på pengemangelen er å dele historier gjennom økt samarbeid mellom journalister. Dette kan være utfordende med tanke på journalisters ønske om å beskytte egne historier og sørge for at avisene deres får enerett på historien, men for organiserte grupper er samarbeidet enkelt, sa Graig McKune. Han henviste spesielt til ICIJ, som var ansvarlig for dekkingen av Panama Papers i 2015 og som vant Pulitzer-prisen for prestasjonen.

I løpet av arbeidet med den store mengden dokumenter fra Panama-lekkasjen, bygget ICIJ store datasett og interaktive designverktøy på nettet for å kartlegge forbindelsene mellom personene i dokumentene. ICIJ var også avhengig av trygge databaser og kommunikasjonsmetoder for å beskytte historien og kilden deres.

- Teknologi holder på å omdefinere kommunikasjon. Det erdermed viktig å øke journalistenes ferdigheter til å utvikle seg sammen med svært teknisk økonomisk rettet teknologi, sa Richard Sambrook.

Se også NUPI Podcast: Kan blokkjeder være redningen for journalistikken?

Sambrook gjorde oss også oppmerksom på en OECD-undersøkelse om grave-journalistikk. Undersøkelsen viser at whistleblowers er den største førstekilden til journalister som rapporterer om korrupsjon. Videre anser 63% av respondentene at whistleblower-beskyttelse er den mest verdifulle støtten man gi til journalister som undersøker korrupsjon.

Dette fører oss tilbake til Stiglitz’ poeng om kampen om åpenhet mellom regjeringer og næringsliv og det sivile samfunn. Et sted å starte for større åpenhet er lover som sikrer bedre informasjonsfrihet, noe som gir tilgang til data fra regjeringene. For å avdekke bedrifters forbrytelser og/eller umoralske aktivitet, er beskyttelsen av whistleblowers viktig.

Journalister har videre en viktig rolle i å kommunisere misbruk av makt og korrupsjon til allmennheten.

- Å fortsette å ha en sterk rapportering om dette er en kamp vi vil vinne, sa Joseph Stiglitz.