I Nav-saken ble «handlingsrom» negativt, i Fellesforbund-saken positivt

(Dagens Næringsliv): De siste ukene har to ulike saker skapt debatt om EØS-avtalen. Sakene er ulike, men de har til felles at de begge berører begrepet «handlingsrom».

Den første saken gjelder Nav og trygderettigheter. Spørsmålet er om borgere med bosted i Norge skal ha anledning til å kunne ta med seg opptjente rettigheter og ytelser når de er i EØS-området, men utenfor Norge.

Regelverket fra EU og EØS peker i retning av at dette er tillatt, mens praksis i Norge har vært mer restriktiv. Resultatet er at flere tusen personer har mistet sine rettigheter og flere er dømt til fengsel for forsøk på trygdesvindel.

Saken har skapt stor politisk oppstandelse og det kalles av mange en skandale. Partier og politikere som gjerne ellers er kritiske til EØS-avtalen, har stått i første rekke blant dem som forsvarer rettighetene som er gitt av EØS-avtalen, men fjernet av Nav.

Det skyldes at EØS-regelverket ikke har vært innarbeidet tilstrekkelig, eller at det ikke ble tolket og anvendt på riktig måte i norsk forvaltning. Kort sagt: Nav har utnyttet et «handlingsrom» de ikke hadde. Nå venter oppvask, søksmål og erstatning.

Den andre saken gjelder årsmøtet i Fellesforbundet. Debatten gikk intenst, og både Aps leder Jonas Gahr Støre og LO-leder Hans Christian Gabrielsen måtte sette mye inn på å vinne flertallet.

De la begge vekt på at det ikke var EØS-avtalen i seg selv som var problemet, men at det var «handlingsrommet» i EØS som ikke var godt nok utnyttet av sittende regjering. Resultatet ble at man ba regjeringen om å sette ned et utvalg som skal utrede alternativer til EØS, samt utrede bruken av «handlingsrommet» i EØS-avtalen.

I Nav-saken kom altså «handlingsrom» med ett negativt fortegn, mens det i Fellesforbund-saken hadde et positivt fortegn.

Begge sakene sier mye om EØS og Norges forhold til Europa:

De illustrerer at EØS-avtalen er noe langt mer enn en mellomstatlig avtale. Avtalen gir rettigheter til oss som enkeltpersoner, og staten plikter å sikre disse rettighetene, selv om den ikke alltid ønsker det. Sakene viser også at mange av konfliktene omkring EØS ikke går mellom et enhetlig og samlet Norge på den ene siden, og EU på den annen. Snarere går konfliktene mellom ulike grupper innad i Norge, det kan være miljø mot industri, forbruker mot produsent, arbeidsgiver mot arbeidstager, eller mellom stat og individ.

Begge sakene tydeliggjør også at den viktigste og mest omfattende løpende kontrollen med etterlevelsen av EØS-avtalen skjer hjemme i norsk forvaltning og i norske domstoler, ikke i Efta-domstolen eller Esa, selv om det gjerne er Efta-organene som gjerne får kritikken. Hovedmønsteret i Norge er at gjennomføring av EØS-avtalen er tatt på alvor i norsk forvaltning, og at man søker å følge EØS-regler på samme måte som norske regler. Men det har ikke alltid skjedd, og noen ganger er det forsinkelser og feil regelanvendelse. Vi må forvente at Nav-saken vil lede til kritikk mot både norsk forvaltning og Esa for mangelfullt oppsyn.

Altfor mange i Norge ha sett på EØS som en ensidig avtale. Det tegnes gjerne et bilde av at EØS-avtalen fører til at Norge motstridig må følge EU, og det følger dermed at det gjelder å utnytte det nasjonale handlingsrommet best mulig. «Handlingsrom» blir dermed synonymt med motstand.

Men, dette gir et fortegnet bilde av virkeligheten. Konfliktsakene er i realiteten få. Det er heller ikke slik at EØS-avtalen bare tar, den gir også. Og kanskje viktigst, EØS-avtalen er ikke ensidig, men gjensidig, også EU-statene er bundet til å følge de samme reglene.

Regjeringen (denne eller neste) må rydde opp i Nav-saken, og de må også vurdere hvordan de skal håndtere forespørselen fra Fellesforbundet, herunder vurdere formål, mandat, format, sammensetning og tidspunkt for en eventuell utredning av alternativer til EØS og hva som menes med «handlingsrom». I analysen av begrepet «handlingsrom» bør tre forhold stå sentralt:

For det første, man må være tydelig på at det ligger en lojalitetsforpliktelse i EØS. Regler skal og bør gjennomføres korrekt, og mangelfull gjennomføring koster dyrt. Det er også samlet sett i Norges interesse at regler følges, i Norge og i hele EØS-området.

For det andre, myndighetene og aktørene i samfunnet må ha kunnskap og forståelse av EØS-reglene, herunder hvordan EØS-avtalen setter skranker for myndighetenes handlingsrom. Siden Norge ikke er med i EUs beslutninger er det ekstra viktig, men også vanskelig, å sikre god kunnskap og korrektiv informasjon. Og det er først når man kjenner skrankene, at man se de mange åpningene og mulighetene som finnes.

Endelig, for å utnytte handlingsrommet kreves politisk vilje. Man må vite hva man ønsker å oppnå eller unngå. Først når man vet hva man vil oppnå kan man utvikle en strategi og manøvrere for å utnytte handlingsrommet, eller utvide det gjennom påvirkning, kompensatoriske tiltak, hjemlige lovendringer eller andre tiltak.

Handlingsrom er ikke et mystisk trylleord. Det handler ganske enkelt om å ivareta forpliktelsene og samtidig sikre interessene, men det krever både kunnskap og kreativitet.

Les flere DN-kronikker av Ulf Sverdup:

• Klimaendringene stiller nye krav til sikkerhet og forsvar
• Populisme undergraver kvalitet
• Ikke bare en handelskrig
• 25 år med hardt EØS-arbeid
• Desinformasjon virker
• Frykten for Bolsonaro
• Geopolitikk og Oljefondet
• Skjerpet lobbykamp
• Internasjonale institusjoner kan dø
• Fra handelskrig til "kapitalkrig"
• Nye toner i norsk europapolitikk