Hvordan skal Brende lykkes i sårbare stater?

Befolkningen i såkalte sårbare stater, som Afghanistan, Syria, Somalia og Mali, lever under veldig vanskelige forhold.

Vold og politisk ustabilitet undergraver ikke bare fattigdomsreduksjon, men er en viktig årsak til den store migrasjonsstrømmen til Europa, og kan gi terroristorganisasjoner fotfeste. Sårbare stater er derfor en av de største utfordringene verdenssamfunnet står overfor.

Flere europeiske land - som Danmark og Storbritannia - har etablert egne strategier for å hjelpe sårbare stater.

Norge gjør nå det samme. Det er bra at Utenriksdepartementet løfter frem sårbare stater som et satsingsfelt. Å hjelpe sårbare stater er viktig, men det er ikke lett. Men skal man lykkes med å hjelpe, trenger man trolig helt andre typer tiltak enn den tradisjonelle bistanden.

Anniken Huitfeldt (Ap) skriver i Aftenposten 15. august at regjeringens utenrikspolitikk på viktige områder er uklar. For å lykkes i sårbare stater må regjeringens politikk svare på følgende fem utfordringer.

For det første: Hvem skal vi samarbeide med?

Sårbare stater er land der staten ofte ikke har full kontroll over sitt territorium. I tillegg er de statlige institusjonene ofte kontrollert av representanter for visse befolkningsgrupper som gjerne bruker sin posisjon i statsapparatet til å fordele midler til seg og sine.

Det betyr at tradisjonell kapasitetsbygging og trening av statsansatte er lite effektivt.

Ofte velger man heller å støtte frivillige organisasjoner, men dette bidrar i liten grad til å styrke statens evne til å styre.

Her må man innse at uten et minimum av politisk enighet mellom sentrale grupper om hva slags rolle staten skal ha, og hvordan ressurser skal fordeles, så vil ikke kapasitetsbygging fungere.

Erfaring fra internasjonal innsats i sårbare stater der Norge har deltatt burde ha lært oss at det ofte er lite internasjonal bistand, slik den nå er innrettet, kan gjøre for å lime sammen fragmenterte samfunn på en bærekraftig måte.

For det andre: Hvilke verdier er viktigst?

En hovedårsak til at politikken overfor sårbare stater i dag ikke fungerer, er at vi tror at vi lett kan overføre våre verdier og måte å organisere samfunnet på. Dette er de samme verdiene som begrunner utviklingspolitikken her hjemme, som menneskerettigheter, likestilling, demokrati, rettsstat og antikorrupsjon.

Dette er verdigrunnlaget for vårt bistandsprosjekt, og er ansett som de beste midlene for å hjelpe sårbare stater.

Her blander vi imidlertid lett mål og middel, og ønsketenker frem en politikk hvor våre verdier fremstår som de beste midlene for å hjelpe sårbare stater.

Problemet er at en slik fremgangsmåte ikke vil fungere i sårbare stater. Skal vi lykkes med å hjelpe sårbare stater, så må man for eksempel ha et mer pragmatisk forhold til visse typer korrupsjon.

Dette er ikke enkle avveininger. Men diskusjoner om Norges strategi overfor sårbare stater bør ha som premiss at man vil måtte foreta vanskelige avveininger mellom ulike verdier.

For det tredje: Er vi villig til å gi penger til korrupte ledere?

Vårt hjemlige forvaltningsregime er ikke tilpasset de særskilte utfordringene som man står overfor i sårbare stater. Frykten for korrupsjon har ført til vi har tvunget et strengt «revisorregime» på mottakere av norsk bistand. Et slikt regime fordrer at mottakerlandet har statlig kapasitet til å følge opp rapporteringskravene.

Dette er ikke tilfelle i brorparten av dagens sårbare stater. Hva skal vi da gjøre? Late som om dette vil fungere, tenke nytt, eller rett og slett la være og arbeide i slike stater?

For det fjerde: Hvor stor risiko er vi villige til å ta?

Hele evalueringsregimet som bistanden er underlagt fører til at alt som ikke har konkrete målbare resultater, ikke prioriteres. Vårt bistandssystem foretrekker derfor trygghet fremfor risiko.

Problemet er at man da ofte reduserer bistand til målbar, men irrelevant, innsats i sårbare stater.

For å lykkes i sårbare stater må man ta risiko, som utenriksministeren selv påpekte på et møte hos Civita i juni i år.

Men en ting er å påpeke det, en annen ting er å organisere forvaltningen rundt en slik tanke, for eksempel i form av hvor man sender folk, og hvordan man jobber i slike områder.

Trenden internasjonalt er å bygge murer rundt internasjonale aktører. Resultatet er at man mister kontakt med og synlighet i lokalbefolkningen, og at innsatsen blir irrelevant.

For det femte: Hva er planen for en internasjonal innsats for å håndtere sårbare stater?

Norsk innsats i sårbare stater vil ikke ha nevneverdig effekt uten at denne er godt koordinert med andre aktører, nasjonale og internasjonale.

Her er dessverre bildet ikke særlig oppløftende.

Aktørene blir stadig flere og konkurransen er stor mellom ulike donorer. Sårbare stater er blitt et slags marked, hvor enhver donor vil fremme sin egen profil og synlighet.

FN er muligens den organisasjonen som er best skikket til å koordinere innsatsen mot sårbare stater. Men ressursene står ikke i forhold til mandatet til FN, og erfaringene fra både Mali og DR Kongo er at frykten for å miste soldater og sivilt ansatte har gjort at FN fremstår som lite relevant for lokalbefolkningen.

Her bør Norge spille en viktig rolle i å tenke nytt om hvordan internasjonale aktører kan operere på en måte som er synlig og relevant for lokalbefolkningen.

Norge har nå en unik mulighet til å forme det internasjonale samfunnets respons på problemet med sårbare stater.

Ikke bare har vi mer bistandsmidler enn de fleste andre land, men vi har også en stor grad av tillit hos andre aktører.

Det er å håpe at man kan enes om en politikk som tar utgangspunkt i de problemer og de muligheter som ligger i å operere i slike land, uten at dette styres av mål som handler mest om vårt eget selvbilde, eller om behovet for å måle ting som ofte ikke kan måles.

Norge har etablert seg som en viktig internasjonal aktør på fredsmekling og forsoningsarbeid. Dette arbeidet har alltid vært forbundet med en vilje til å ta risiko, kombinert med pragmatisme og langsiktig innsats forankret i lokale politiske forhold.

Slike elementer bør også være retningsgivende for strategien overfor sårbare stater.

Denne kronikken sto først på trykk i Dagsavisen 19. august 2016.