Hvordan sikre en skjør og sårbar fred?

FN har betydd mye for fred og sikkerhet verden over etter 1945. Til tross for utallige utfordringer og unnlatelser – som ikke å klare å stanse folkemordet i Rwanda i 1994 eller massakrene i Srebrenica – har FN vært en helt nødvendig aktør for å forhindre, håndtere og løse utallige kriger og konflikter gjennom de siste 70 årene. 

I en ny bok blir det framholdt at FN har hatt en ledende rolle også innenfor fredsbygging i de siste 10 årene. I 2005 etablerte FN sin fredsbyggingsarkitektur – UN Peacebuilding Architecture (PBA), som består av de tre hovedorganene  Fredsbyggingskommisjonen (mellomstatlig organ), Støttekontoret for fredsbygging (sekretariat) og Fredsbyggingsfondet. Boken UN Peacebuilding Architecture. The first 10 years er redigert av Cedric de Coning og Eli Stamnes, begge seniorforskere ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). De spør: Har FNs fredsbyggingsarkitektur (PBA) hatt en signifikant virkning siden PBA ble etablert for 10 år siden?

Hvorfor ble PBA etablert?

Som redaktørene gjør rede for i forordet: "Hovedhensikten med å etablere PBA var å sikre at FN-systemet ikke vender seg for tidlig bort fra land som er i ferd med å komme ut av væpnede konflikter og sørge for vedvarende og samordnet tilnærming i det internasjonale samfunnets støtte til å bygge fred etter en konflikt." Kort og godt: få FNs arbeid for å sikre fred og arbeidet for utvikling til å fungere bedre sammen. Siden det ble etablert, har Fredsbyggingsarkitekturen vært involvert i fredsbygging i mer enn 20 land, hovedsakelig i Afrika.

De som har bidratt med artikler til boken – forskere, sentrale beslutningstakere og praktikere – har vært ledet av noen mål i skriveprosessen, blant annet: Evaluere den samlede effekten av PBA og komme opp med nyskapende tanker om hvordan PBAs arbeid kan bli forbedret og mer effektivt. I bestrebelsen for å oppnå dette har de søkt å balansere mellom idealer og det som mulig å få til innenfor FNs multilaterale rammeverk samt foreslå mulige reformer.

Funn og utfordringer

Som det blir påpekt i boken, er PBA-organene både styrket og hemmet av den videre globale institusjonelle konteksten og av den FN-konteksten de er del av. Som redaktørene uttrykker det: …"Det er grenser for i hvilken grad PBA-organene kan bli reformert uten endringer i måten det større FN-systemet ledes og styres på. For å gjøre PBA-organene mer effektive må man også styrke den indre samhandlingen i hele FN-systemet. Dette vil inkludere det som skjer på mellomstatlig nivå, i FN-sekretariatet, i under- og særorganisasjonene og - viktig - på region- og landnivå samt ute i felten der FN opererer. …"

Et av bokens sentrale råd til PBA er å vende tilbake til en opprinnelig hovedintensjon bak etableringen, nemlig å arbeide mer med de grunnleggende årsaker til konflikt og ufred samt fokusere mer på hvordan eksterne årsaker virker inn – som korrupsjon, transnasjonal organisert kriminalitet og betydningen av utvinningsvirksomheter. Et annet råd er å samarbeide tettere med Den afrikanske union (AU) og involverte regjeringer samt sivilsamfunnet.

Den overordnete konklusjonen i boken er at PBA, tross mange utfordringer og begrensninger, allerede har påvirket måten FN-systemet og andre globale aktører forstår og tilnærmer seg fredsbygging.