Hviterussland i skuddlinjen mellom øst og vest?

(Aftenposten): Russland har i utgangspunktet like sterk interesse av at Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko svekkes som at han holdes ved makten. Dersom stormakten skulle komme til å gripe inn på Lukasjenkos side, er det med bakgrunn i den pågående konflikten med Vesten.

Hviterussland er Russlands nærmeste allierte, og Lukasjenko var lenge en ganske lojal støttespiller for president Vladimir Putins program for å integrere statene i det tidligere sovjetområdet, militært og økonomisk. Likevel ble Hviterussland, som andre relativt nyetablerte stater i dette området, utfordret og skremt av den voksende russiske nasjonalismen som manifesterte seg med Russlands inngripen i Ukraina i 2014.

Gjenstridig lillebror

Ved flere korsveier har Lukasjenko vist seg å være en gjenstridig lillebror og sikret Hviterusslands autonomi og interesser i møte med russiske krav, slik som i energipolitikken og i spørsmålet om å etablere en politisk union mellom de to statene. Han har også i senere år evnet å spille på både Russland og Vesten med gevinst, fordi sistnevnte har vært på tilbudssiden med et «tøvær» overfor Hviterussland.

Siste episode i Lukasjenkos uavhengige linje utspilte seg rett før valget, da 33 russiske kontraktsoldater fra Wagner-gruppen ble arrestert av hviterussisk KGB med påstand om at de var sendt for å skape uro under valget.

Det er også andre tungtveiende grunner som taler for at det ikke er i Russlands interesse å gripe inn for å holde Lukasjenko ved makten nå. Russland har ikke økonomiske ressurser til dette etter flere år med stagnasjon, og en slik intervensjon vil ikke vinne populær oppslutning på hjemmebane lik den man vant med annekteringen av Krim.

Sikre russiske interesser

Dessuten er Hviterussland så avhengig av Russland økonomisk at ethvert hviterussisk lederskap vil måtte etablere sterke bånd til storebroren i øst. De siste dagene har vist at Lukasjenkos legitimitet som leder, er borte. Dette vet russiske ledere, og da vil den pragmatiske løsningen være å bistå i en overgangsprosess og knytte bånd til nykommerne for å sikre russiske interesser.

Det er verdt å merke seg at selv russiske TV-kanalers dekning av valget og demonstrasjonene i hviterussiske byer, er relativt balansert og nøytral, noe som reflekterer det russiske lederskapets syn og interesser.

Konflikten med Vesten

Dersom Russland allikevel skulle finne det for godt å gripe inn for å sikre Lukasjenkos makt, er det fordi konflikten med Vesten er blitt altoverskyggende i russisk utenrikspolitikk.

Tesen om at Vesten og spesielt USA truer Russland og andre ikke-vestlige stater gjennom kombinasjonen av global militær makt som stadig rykker nærmere disse statenes grenser og såkalte fargerevolusjoner, dominerer i økende grad den russiske ledelsens fortolkning av internasjonal politikk.

I russisk tenkning er fargerevolusjonene, som innebærer at uavhengige stater undergraves innenfra gjennom spredning av liberaldemokratiske verdier og manipulasjon av «protestpotensialet» i befolkningen, blitt Vestens farligste våpen. Russlands frykt for denne typen «krigføring» er ikke blitt mindre med Donald Trump ved roret, slik mange hadde trodd.

USAs utenriksminister Mike Pompeos nylige oppfordring om at «verdens frihetselskende nasjoner må utløse endringer i Kina, og det kinesiske folk må engasjeres og myndiggjøres for å oppnå en ønsket utvikling», har med all sannsynlighet forsterket denne frykten.

En forhandlet overgang

Putins tilbud om hjelp til Lukasjenko etter at demonstrasjonene tok seg opp, var skåret over denne lesten. Han lovet å sørge for å «trygge Hviterusslands sikkerhet». Lukasjenko fulgte lydig opp og hevdet at opposisjonen er marionetter for utenlandske krefter og at Nato samler styrker på vestgrensen, med henvisning til Nato-øvelsen i Polen og Litauen. Det er altså dette perspektivet som kan komme til å dominere Russlands lesning av hendelsene i Hviterussland de neste dagene.

Nå er ikke de hviterussiske demonstrasjonene i utgangspunktet uttalt provestlige. Hviterusserne protesterer mot løgn, juks og urettferdighet i eget land. Og opposisjonslederen Svetlana Tikhanovskaja har på sin side vært forsiktig med å spille det antirussiske kortet.

Fra vestlige lands side kan likevel det å gjøre det som ansees som det eneste riktige, som å innføre sanksjoner mot Hviterussland og støtte opposisjonen moralsk, slik EU og Norge gjør, fort bli fortolket på russisk side som neste akt i en kamp der Russlands eksistens står på spill.

Vestlige mediefremstillinger

Gitt den vekt russiske myndigheter legger på medier og informasjon som påvirkningsvåpen i den vestlige «sivilisasjonskampen», vil vestlige mediefremstillinger bli fulgt med argusøyne. Dersom mediene fremstiller dette som en ny seiersrunde for fargerevolusjoner og vestlige demokratiske verdier, vil det oppfattes som et kamprop.

I så måte er Aftenpostens pragmatiske påminnelse onsdag om at fremveksten av demokrati i Hviterussland vil ta tid og krever institusjonsbygging, langt mer konstruktiv enn Dagbladets oppfordring samme dag om at diktatorer må bekjempes og at «målet må være at det sivile samfunnet overtar makten i landet».

Forskjellen på de to artiklene er at den ene er kunnskapsbasert, mens den andre er mer ideologisk. I dagens situasjon vil paradoksalt nok mindre av det sistnevnte være et bidrag til fred. Det betyr ikke at vi oppgir troen på demokrati som det beste styresettet.

Dersom Russland skulle velge å intervenere med makt i Hviterussland på Lukasjenkos side, vil det ene og alene være Russlands ansvar. Likevel er det all grunn til å forsøke å forstå hva slags utfordring Hviterussland representerer i en bred internasjonal kontekst og velge ord og politikk med omhu og til hviterussernes beste.