Hvilken liberal orden?

(Morgenbladet.no): Det er en utbredt tanke i vår tid at den «liberale orden» er i krise. Alarmen gikk etter brexit-avstemmingen og valget av Donald Trump i 2016. Den liberale orden, tidvis kalt den «internasjonale orden», var truet innenfra av høyrepopulister.

Parallelt snakker akademikere, mediene og politikere om et eksternt press fra Kina og Russland. Den norske e-tjenesten slo sågar nylig fast at Kina «utfordrer den regjerende verdensorden».

Hvilken orden er truet?

Hvilken orden hadde de da egentlig i tankene? Kina utfordrer tross alt hverken kapitalismen som økonomisk system, eller institusjoner som FN og WTO. Som stortingsmeldingen om multilateralt samarbeid slo fast i fjor, er Kina opptatt av å definere seg selv som en multilateralist. 4 av 15 FN-organisasjoner ledes i dag av kinesere. Samtidig er det ingen tvil om at Kina stort sett gir blaffen i menneskerettighetskritikk.

Vi trenger, med andre ord, en begrepsavklaring: Hvilken orden er det som er truet?

To former for liberal orden

Den liberale orden har hatt to hovedformer. Den ene fulgte etableringen av FN i 1945. Den andre fulgte den kalde krigens slutt i 1989. Disse to formene har mange paralleller, men de er ikke identiske. Fra 1945 så vi en gradvis utvikling av et regelstyrt og institusjonalisert internasjonalt samfunn. Den liberale orden handlet først og fremst om forholdet mellom stater. Etter 1989 handlet den stadig mer også om å regulere forhold innad i stater.

I FN-traktaten fra 1945 sto prinsippet om suveren likhet formelt fast. Det var opp til hver enkelt stat hvordan man skulle styre seg selv. Etter 1989 ble det forventet at en god stat var en liberaldemokratisk – og noe mer implisitt, kapitalistisk og markedsliberalistisk, stat.

Kritikk av det internasjonale samfunnet

I dag ser vi en rekke utviklingstrekk som utfordrer det liberale politiske narrativet fra tiden etter 1989.

Heller enn kritikk av den internasjonale etterkrigsordenen som sådan, er det først og fremst – med unntak av Trumps USA – en kritikk av det internasjonale (liberale) samfunnet slik det utviklet seg etter den kalde krigens slutt.

Demokratiet svekkes

På den ene siden ser vi at stater samles rundt kritikk av det liberale demokratiet. Demokratiet – og særlig det liberale demokratiet – svekkes globalt.

• Hør Minda Holm i NUPI-podden:

Stadig flere land og politiske bevegelser uttrykker at de ønsker en alternativ form for demokrati. Dette gjelder også stater i Europa, der normalen etter 1989 var at den liberaldemokratiske samfunnsmodellen dominerte. Nå ser vi økt ideologisk motstand mot den modellen. Ungarske myndigheter snakker for eksempel om at det er de som er rollemodellen for hva Europa skal være.

Felles frustrasjon

Parallelt ser vi at stadig flere stater møtes i en kritikk av «liberal internasjonalisme». Dette er aktører som ikke ellers har særlig mye til felles ideologisk: Kina, Russland, Venezuela, Iran, høyreradikale i Europa.

Hovedmisnøyen er med liberale staters adferd internasjonalt. Aktørene deler her en uttalt frustrasjon over såkalte «dobbeltstandarder»: at de blir kritisert for å ikke følge visse normer og regler, av stater som selv tidvis setter de samme normene og reglene til side.

Uenigheten vil øke

Når Ine Eriksen Søreide i sin utenrikspolitiske redegjørelse 5. mars sier at Kina og andre stormakter må respektere «verdiene og kjørereglene i våre liberale demokratier», er det tilsynelatende ikke kontroversielt. Men spørsmålet er om det samme gjelder andre veien tilbake: at vi, eller liberale demokratier, også må respektere andre staters verdier og kjøreregler.

Et premiss i norsk utenrikspolitikk er selvfølgelig at vi tillegger det liberaldemokratiske en særegen moralsk verdi. Her er ikke alle enige med oss, og den uenigheten vil bare fortsette å øke. Det kan vi selvfølgelig mislike, men det er like fullt noe vi må forholde oss til.

Hvor skal grensene for det internasjonale samfunnet gå?

I kritikken mot det liberale finner vi det nye kampordet internasjonalt: suverenitet. Dette må ikke forveksles med folkelig suverenitet, slik koblingen til populister kan implisere. Tvert imot, er det først og fremst statens suverenitet det er snakk om. Suverenitetsbegrepet dras i en stadig mer autoritær retning, hvor stater snakker om respekt for mangfold i styresett internasjonalt, men ikke respekterer samme mangfold blant egne borgere.

Kritikken innebærer at verdier og moral vil bli mer omstridt i internasjonal politikk fremover. Vi ser det allerede svært tydelig i forbindelse med klimakrisen og flyktningkrisen. Men vi ser det også i hvordan stater og politiske aktører snakker om NGOer, og hvordan de ser på humanitære intervensjoner. Vi er tilbake til en grunnleggende uenighet om hvor grensene for det internasjonale samfunnet skal gå. Uenigheten påvirker i aller høyeste grad Norge, som har en lang tradisjon for å drive verdibasert utenrikspolitikk sentrert rundt «internasjonalismen».

Likevel er det et poeng å ikke skjære all utvikling over én kam. Hverken Kina, Russland eller de høyreradikale partiene som søker makt, vil utfordre den globale kapitalismens dominans. Samtidig er det nettopp her, og i markedsliberalismens hegemoni, at mye av roten til våre finansielle, økologiske, sosiale og politiske kriser ligger.

Verdikonfliktene blir større

I sin utenrikspolitiske redegjørelse i mars nevnte Søreide verdi- og interessegapet mellom Russland og Vesten. Men gapet i verdier og interesser er også stadig økende internt i vesten. Hva som i det hele tatt utgjør «Vesten» vil i årene som kommer bli et stadig mer betent og omdiskutert spørsmål.

Både det liberale demokratiet, og den liberale internasjonalismen, er blitt svekket fra innsiden av det liberale verdifellesskapet. Vi må derfor også se innover i søken etter løsninger på dagens politiske kriser.

Politisk kan vi ha ulike meninger om denne utviklingen. Men poenget er at verdikonfliktene blir stadig større. Dette får konsekvenser for Norge, som de siste tiårene har basert seg på et selvbilde som en moralsk god aktør, i en verden hvor vår idé om godhet har dominert. Slik er det ikke lenger. Tvert imot, vil stadig flere oppfatte vår antatte godhet som en provokasjon.

Vanskelige diskusjoner fremover

Hvis vi ønsker å være folkerettens forkjemper, kan vi ikke ha de tvilstilfellene som vi stadig har gått inn i. I årevis har vi snakket om et «verdifellesskap» med våre partnere i Nato, og med USA, i samme åndedrag som vi har snakket om sikkerhetsfellesskapet. Her må vi ta noen vanskelige diskusjoner fremover: Hvilke verdifellesskap ønsker vi egentlig å være en del av? Dette gjelder også den vanskelige balansegangen mellom å både ville være en «fredsnasjon», og en aktør som stiller opp med militære bidrag i konflikter hvor folkerettens regler til tider er uklare.

Disse utfordringene i norsk utenrikspolitikk må diskuteres, ikke glattes over ved å vise til at verdikonfliktene først og fremst eksisterer «der ute», eller at den «liberale ordens krise» først og fremst skyldes andres handlinger. En slik tilnærming vil bare forsterke misnøyen internasjonalt, uten at de reelle utfordringene vi står overfor tas tak i. Norge må tenke klart: Hvilken rolle ønsker vi å ha i et nytt globalt landskap?

Viktigere med koronakrisen

Disse spørsmålene er blitt bare viktigere med koronakrisen. Det internasjonale samfunnet er handlingslammet, stater vender fokuset innover, og de økonomiske og sosiale utfordringene vokser. I tillegg ser vi at «sikkerhet» brukes for å sette både liberale og demokratiske verdier til side. Demokratier dør som kjent langt lettere når land iverksetter unntakstilstander. I Norge var det like før vi selv fikk en svært omfattende kriselov. I en rekke andre land, deriblant Ungarn og Israel, er det langt mindre rom for den type korrigerende kritikk som vi så fra norske jurister.

Verden vil likevel trenge koordinering og samhandling for å håndtere pandemien. Muligens vil man på den andre siden av krisen ende opp med grunnlag for et mer inkluderende internasjonalt samfunn, ikke ulikt situasjonen med etableringen av FN i 1945. Denne ordenen vil ikke være liberal i samme form som etter 1989, knyttet til aktiv promotering av liberaldemokratiske verdier internasjonalt. Men den vil til gjengjeld appellere mer til verdens alternative verdifellesskap.

Med USA i retrett, og Kina lite interessert i en tilsvarende lederrolle, kan det åpne opp for større påvirkningsrom for småstater. Det vil være i Norges interesse å støtte opp om en slik orden, selv om vårt Utenriksdepartement utvilsomt hadde foretrukket verden slik den så ut før.

Andre kronikker av Minda Holm:

• Ytre høyre normaliseres
• Høyreradikale trosbrødre
• Drømmen om å gjenkristne Europa
• Står den liberale epoken for fall?
• Y-blokka og Syria
• Hvor radikal er egentlig Kremls anti-liberalisme?
• Russland og det ytre høyre
• Drømmen om Europa
• Den forstemmende enigheten
• «Ingen enkeltperson er hatet så mye av både det nasjonalistiske og ekstreme høyre som ungarsk-amerikanske George Soros»
• Norge, USA og folkeretten
• Ideologenes kamp
• Familien i internasjonal politikk
• Det illiberale Europa
• Hvem utgjør en terrorist?
• Russlands nye maktposisjon
• Ytre høyre, foren eder
• Frykten for populismen
• Israel og moralsk balansegang