Gir Norge G20-sjanse

For noen dager siden tok Tyskland over lederrollen i G20. Det understreker ytterligere Tysklands sentrale rolle i internasjonal politikk.

For Norge er dette viktig. Forbundskansler Merkel har nemlig invitert Norge og Nederland inn i G20 som observatører. Hvilken klubb er det Norge skal delta i, og hva skal regjeringen gjøre?

G20 er klubben av de mest innflytelsesrike landene i verden. Når lederne samles rundt bordet utgjør de en formidabel maktkonsentrasjon: de representerer omtrent to tredjedeler av verdens befolkning og rundt 80 prosent av verdens bnp og handel. Men de fleste av verdens land står fortsatt utenfor.

I G20 utspilles maktspillet og -skiftet mellom de «gamle» og de «nye» maktene, OECD-landene, og BRICS-landene. Gjennom sitt formannskap viste Kina for alvor at de er i ferd med å innta rollen som en av lederne i utformingen av global politikk, ikke bare som regional makt.

Det startet som en klubb for finansministre og sentralbanksjefer, men siden er G20s dagsorden utvidet. Økonomisk utvikling, stabilitet og samarbeid kan ikke sikres uten at landene også har et bredere perspektiv, og tema utvikling, energi, klima, helse, terrorisme, og etter hvert også økonomisk ulikhet står sentralt.

Tyskland overtar formannskapet i en tid med stor usikkerhet i internasjonal politikk. Den globale økonomiske utviklingen er svak. Migrasjon skaper vansker i mange land. Vi ser en global bølge av protest mot ulikhet og manglende fordeling av de godene som internasjonalt samkvem skaper.

Tilliten er liten, og usikkerheten om retningen videre er stor. Mer proteksjonisme og vanskeligere samarbeidsklima kan ikke utelukkes.

Den tyske ambisjonen er å hindre ytterligere tilbakeslag og samtidig stake ut en ny kurs. De ønsker å gjenreise tilliten til, og fornye det internasjonale samarbeidet gjennom tre spesifikke prioriteringer: Bidra til en robust verdensøkonomi, fremme bærekraft og klimatiltak, og ikke minst understrekes betydningen av mer sosial inklusjon og rettferdighet.

For å sikre mer legitimitet og en tydelig retning, har Tyskland en klar ambisjon om at G20-landene skal ta et større ansvar for, og være ledende for å gjennomføre FNs Agenda 2030, med bærekraftsmålene, og ikke minst Parisavtalen. Som et ledd i å håndtere migrasjonsutfordringene varsles også en global satsing på utvikling og investeringer i Afrika.

Ambisjonene er store. Tyskland må være fornøyd om de kan bidra til å drive utviklingen i riktig retning. Det aller viktigste vil være om G20 kan skyte fart samarbeidet innenfor andre internasjonale fora og organisasjoner.

G20 er ikke bare toppmøter. Kanskje viktigere er de mange arbeidsgruppene der nasjonale eksperter, sammen med internasjonale organisasjoner, arbeider for å sikre koordinering og retningslinjer.

Et eksempel er G20s arbeidsgruppe for «Climate Related Financial Disclosures», ledet av Bloomberg og Carney, som i midten av desember skal presentere en konsistent metode for å beregne risiko knyttet til klimaendringer for selskaper og investorer.

Det finnes også en bredere struktur for konsultasjon og samarbeid. Nupi deltar for eksempel i det såkalte T20 som samler tenketanker fra G20-landene, og som gir innspill på sentrale dagsordenpunkter.

For Norge representerer det tyske formannskapets invitasjon om å delta en unik mulighet.

For det første forsterkes de allerede tette båndene mellom Tyskland og Norge, det er i seg selv viktig i en tid der Europa er i endring.

For det andre gis Norge nå muligheten til å være med «de store » i en kritisk periode for internasjonale samarbeid. De tyske prioriteringene burde også passe som hånd i hanske med norske utenrikspolitiske initiativer som utvikling, helse, utdannelse, samt klima og energi. Som stor investor bør Norge også ha klare syn på hvordan globale finansielle marked best bør organiseres.

For det tredje kan invitasjonen også bidra til nordisk samarbeid. Da Jonas Gahr Støre var utenriksminister tok han til orde for at de nordiske land burde få et sete ved bordet i G20. En utvidelse til Norden kommer neppe til å skje, til det er Europa allerede for godt representert og det er også uvilje mot å gjøre gruppen større. Men mer nordisk koordinering inn mot G20s dagsorden kan være et viktig bidrag for å gjøre disses røst sterkere.

Å gå fra passiv tilskuer til suksessrik deltager, vil kreve at Norge spisser innsatsen mot noen få utvalgte dagsordenpunkter. Regjeringen burde klargjøre og kommunisere sine ambisjoner, og tydeliggjøre sine spesifikke prioriteringer.

Denne kronikken sto først på trykk i Dagens Næringsliv 12. desember 2016.