Fra salong til stormaktsspill

Du møter Liv Mørch Finborud, Norges fjerde kvinnelige ambassadør, som forteller om utfordringene hun møtte som eneste kvinne på Utenriksdepartementets aspirantkurs tidlig på 1970-tallet.

Hennes historie belyser hvordan hierarkier, kjønnsroller og fordommer preget arbeidshverdagen til dem som banet vei for fremtidige generasjoner av kvinnelige diplomater.

– Dette var jo en tid hvor UD egentlig burde forstå at det var endring. Man kan jo si at å komme inn med en ryggsekk med feministiske tanker i den, og inn i UD, det var litt av en overgang. Dine forestillinger både om hva kvinner skulle gjøre og ikke gjøre, og menn, den avvek en god del, sier Finborud i episoden:

– Ble skjøvet inn på bakrommet

Den første kvinnen på UDs aspirantkurs het Gudrun Martius Ræder, og ble faktisk tatt opp så tidlig som i 1938. Men ambassadør fikk hun aldri bli.

– Hun var tiltenkt en diplomatisk karriere, men i løpet av noen år traff hun en mannlig diplomat. Og da måtte man tre ut av diplomatiet. Det var i og for seg standard i Vesten. I Storbritannia ble dette først opphevet i 1972. Under én prosent av verdens ambassadører var kvinner rundt 1970, forklarer forskningssjef Halvard Leira på NUPI.

Han leder NUPIs arbeid med prosjektet Regend, hvor forskerne studerer maskuliniseringen av diplomatiet, som særlig fant sted på 1800-tallet.

Hør episoden der du hører podkast:

• Apple
• Spotify
• Acast

Hvorfor og hvordan ble diplomatiet så mannsdominert? Det prøver Leira og kollegaene å finne ut av.

– Det er ikke slik at kvinnene forsvinner fra diplomatiet på 1800-tallet, det er at de forsvinner fra det synlige diplomatiet, sier Leira, og utdyper:

– De blir skjøvet inn på bakrommet. Det blir dem som blir ansvarlig for å fikse at det finnes middag på bordet, at serviettene ligger brettet pent, og så videre. Og lenge før de får komme inn i utenrikstjenesten som diplomater, så jobber de jo som sekretærer. De har aldri vært borte, men vi har hatt en tendens til å overse dem fordi vi ikke har sett på det de har holdt på med som viktig.

Den gode diplomatfrue

I denne episoden av Utenrikshospitalet ser vi også nærmere på disse «usynlige» kvinnene i diplomatiet, nemlig diplomatfruene, som har fungert som logistikkansvarlige, sekretærer, sjåfører, arrangementsplanleggere og kokker, og som kanskje til og med har bidratt til å endre verdenshistorien.

Som det het i håndboken «Fru UD», som ble utgitt på siste halvdel av 1960-tallet av UDs ektefelleforening, var det ikke rent lite diplomatfruene skulle beherske. Og det uten å få en krone for innsatsen:

«I motsetning til de fleste andre yrkesutøvere, har diplomatkonen ikke valgt yrket sitt selv. Hun har fått det gjennom sitt ekteskap, og ofte har det ikke engang vært særlig velkomment. Som yrke kan det bare sammenlignes med det å være konen til en oppdagelsesreisende, en prest eller en misjonær. En god diplomatfrue bør egentlig være en blanding av alle tre: den oppdagelsesreisende kone som sammen med sin mann lærer fremmede land å kjenne, prestefruen som tar seg av «menigheten», i dette tilfelle koloniens fruer og barn – og hjelper til med arrangementer som basarer og liknende, og misjonærens kone som hjelper sin mann å spre kunnskaper om hjemlandet.»

Diplomatfruene får tilgang til annen informasjon

Da Victoria Sjöberg skrev bacheloroppgave ved Göteborgs universitet, forsket hun på nettopp de norske diplomatfruene, riktignok fra 90-tallet og fremover. I sin oppgave avdekker Sjöberg hvilke forventninger og utfordringer disse kvinnene har møtt.

– Historisk har det å være diplomatfrue handlet mye om å holde i store selskaper og middager for andre diplomater når man er på oppdrag utenlands. Det kan handle om å pleie nære relasjoner med andre diplomatfruer, for på den måten å bygge nettverk. Det kan handle om å delta i ulike sosiale sammenhenger, slik at man får tilgang til en elite som man kanskje ikke kunne fått i formelle sammenhenger. Det handler jo mye om det uformelle. At man får tilgang til helt annen informasjon enn en diplomat kanskje skulle kunne få, forklarer hun.

Forskningen hennes ble til artikkelen "En diplomatfrus roll: en bourdieusk studie. Förväntningar och begränsningar för nutida diplomatfruar", som vant Ordingprisen og dermed ble publisert i NUPI-tidsskriftet Internasjonal Politikk.