Fra hemmelige forhandlinger til Twitter-diplomati for alles åsyn

Hvorfor bruker myndighetspersoner offentlige og digitale kanaler – for eksempel Twitter – som et ledd i internasjonale forhandlinger – og hvordan gjør de det?

Det er to kjernespørsmål bak seniorforsker Øyvind Svendsens (NUPI) nye forskningsartikkel.

– Et av kjennetegnene ved internasjonale forhandlinger har vært at de foregår bak lukkede dører uten at offentligheten får vite noe om hvordan de utspiller seg. Vi får bare se resultatene når partene har kommet til enighet. I digitaliseringens tidsalder, som i høyeste grad også har nådd diplomatiet, har dette endret seg, sier Svendsen.

NUPI-forskeren har sett nærmere på dette i artikkelen «Theorizing Public Performances for International Negotiations», nylig publisert i det prestisjefylte tidsskriftet International Studies Quarterly. Artikkelen er åpent tilgjengelig på tidsskriftets hjemmeside.

– Parter i forhandlinger bruker sosiale medier for å kommunisere med befolkningen samtidig som forhandlingene pågår og på den måten blir informasjonsflyten mellom forhandlingsparter og befolkningen en organisk del av forhandlingene. På det helt grunnleggende nivået kan det for eksempel påvirke tillitsforholdet mellom de som forhandler, forklarer NUPI-forskeren.

Brexitforhandlinger på Twitter

I artikkelen bygger Svendsen en teori som kan forklare hvordan internasjonale forhandlinger blir offentlig tilgjengelige i en stadig mer digitalisert hverdag. For å illustrere hvordan dette utspiller seg i praksis, viser artikkelen hvordan sluttfasen av brexitforhandlingene langt på vei også foregikk på Twitter. 

I forskningen sin har seniorforskeren sett spesielt på hvordan fire av de viktigste personene i forhandlingsprosessen oppførte seg på Twitter i brexitforhandlingenes mest intense sluttfase, nærmere bestemt i september og oktober 2019. 

Svendsen har analysert twitterutspillene til på den ene siden daværende statsminister i Storbritannia Boris Johnson og britenes minister for uttreden fra EU Steve Barclay. Fra EU-siden har han sett nærmere på tweetene til Donald Tusk, som under brexitprosessen var president for Det europeiske råd, samt Michel Barnier, som ledet EUs delegasjon i brexitforhandlingene.

– Besatt av støtte til avtalen hjemme

Tweetene til partene i slike forhandlingsprosesser har særlig to formål. Twitrerne bruker dem for det første til å fortelle om og gi tyngde til forhandlingsønskene sine overfor motparten.

For det andre brukes Twitter-utspillene til å signalisere standpunkter til hjemmepublikummet, slik forhenværende statsminister Boris Johnson for eksempel gjorde til britene gjennom tweets som denne fra oktober 2019, da fristen for selve brexiten 31. oktober det året nærmet seg med stormskritt:

“I want to #GetBrexitDone so we can lead this country forward and invest in our NHS, schools and police”.

– En av hovedutfordringene som jeg viser i forskningsartikkelen er at i Twitter-diplomatiet når man fram til både sin egen befolkning og forhandlingsparten på en og samme tid. I sluttfasen av brexitforhandlingene, som er den perioden jeg studerte, var Boris Johnson besatt av å få støtte til avtalen på hjemmebane. Som ledd i dette gjentok han slagordet #getbrexitdone. Dette virket godt på en befolkning som var lei av de stadige mange utsettelsene i brexit-prosessen, sier Svendsen.

Det virket imidlertid ikke like godt på aktørene i Brussel.

– De spurte tilbake: «men hva slags Brexit vil du ha?!». Tusk fremsto ganske sint og gjorde sitt for å få gjøre narr av Johnson. Barnier og til dels Barclay var mer saklige og pragmatiske i denne prosessen. Så i alt hadde Johnson en vellykket nasjonal strategi for å selge sitt budskap, mens Barnier og Barclay lyktes best med å bruke diplomatisk kløkt på Twitter.

Både fordeler og ulemper

Å bruke sosiale medier på denne måten har noen klare fordeler:

– Sosiale medier gjør det mulig å nå ut til publikummet sitt – det være seg sin egen befolkning eller andre diplomater og politikere – raskt. Det gjør at man fort kan spre et budskap og søke legitimitet for sine synspunkter i en forhandling. Det kan også brukes for å «låse» motstanderen: ved å offentliggjøre noen sentrale momenter, for eksempel forventninger eller lovnader, i forhandlingen kan det bli vanskeligere for motparten å ikke imøtekomme dem, sier Svendsen.

På den andre siden er det ikke helt risikofritt.

– Den digitale tilstedeværelsen som kreves av diplomater og politikere påvirker hverdagen i stor grad. Og det er klart en større fare for misforståelser når mye informasjon spres raskt og ofte, og i begrensede format slik som Twitter der det er vanskelig å komme med lange resonnementer, sier han, men legger til:

– Samtidig tror jeg diplomater etterstreber å ivareta de tradisjonelle metodene i forhandlinger i størst mulig grad: de sitter ikke rundt et lukket forhandlingsbord med mobilen i hånda for å twitre alt som blir sagt. Det er nok heller mer eller mindre vellykkede forsøk på strategisk bruk av sosiale medier vi ser. 

Ifølge Svendsen er det mange utfordringer knyttet til at internasjonale forhandlinger blir såpass digitalisert og offentlige.

– Men det er også en demokratisk side ved det: om det betyr at offentligheten får mer innsyn i pågående forhandlinger, blir det også enklere med ansvarliggjøring av aktørene som forhandler.   

Advarer mot å avfeie Twitter-utspill

Svendsen advarer i artikkelen mot å avfeie Twitter-utspill fra forhandlingspartene som det fagfolkene kaller «cheap talk», eller «billig snakk», i betydningen utspill som ikke har påvirkning på forhandlingsresultatet. Den advarselen begrunner han slik:

– Mange vil si at aktørene i internasjonal politikk er fullt ut rasjonelle og klarer å skille mellom prat på Twitter på den ene siden og forhandlingene på den andre. Jeg tror ikke det er så enkelt. Vi så det for eksempel i brexit: forholdet mellom Storbritannia og EU ble gradvis dårligere. Jeg tror ikke det bare handlet om hva som skjedde i de lukkede forhandlingene, men at også den offentlige ordvekslingen mellom partene og hvordan de omtalte hverandre bidro til det. Sånn sett kan du si at tweets ikke er «cheap», men at de har en kostnad ved at de bidrar til å forme rammene for internasjonale forhandlinger.