Forsvarssamarbeidet med Frankrike må styrkes

Etter kun tre måneder falt Michel Barniers regjering i Frankrike som følge av et mistillitsforslag. Nå har François Bayrou, fra sentrumspartiet Modem, fått den vanskelige oppgaven om å stable på bena en ny regjering og få på plass et budsjett som et flertall av parlamentarikerne kan leve med.

Til tross for at den politiske situasjonen nå er mer uforutsigbar, ventes det ikke at dette vil ha betydelige konsekvenser for Frankrikes forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Det er ikke bare Frankrike som har gjennomgått flere politiske endringer den siste tiden, men også den globale sikkerhetspolitiske situasjonen er blitt betydelig mer krevende de siste årene. Krigen i Ukraina, økt rivalisering mellom stormakter og valget av Trump i USA har stilt Europa overfor nye utfordringer.

For Norge er det på tide å revurdere hvordan vi prioriterer sikkerhetspolitisk samarbeid. Tradisjonelt har vi hatt tette bånd til USA og Storbritannia, mens vi i senere tid også har styrket samarbeidet med Tyskland. Men én sentral aktør i europeisk sikkerhetspolitikk er i stor grad blitt oversett: Frankrike.

Frankrike har lenge hatt en unik rolle i europeisk sikkerhetsarkitektur. Landet er en av de få stormaktene i Europa med en selvstendig forsvarsindustri og kjernevåpenkapasitet. Samtidig er Frankrike en pådriver for europeisk integrasjon, både i EU og Nato, og har vist lederskap i å styrke Europas forsvarsevne etter Russlands invasjon av Ukraina.

Mens Tyskland er en økonomisk motor i Europa, er Frankrike, i tillegg til Storbritannia, den mest handlekraftige militærmakten på kontinentet.

Forsvarsminister Bjørn Arild Gram og regjeringen har utpekt Frankrike som en av Norges fire viktigste allierte. Likevel har ikke Norge benyttet muligheten til å utvikle et sterkere bilateralt forsvarssamarbeid med den viktige allierte militære stormakten. Denne mangelen på handling overser betydningen av Frankrike som en strategisk partner.

Det er flere grunner til at det ikke er særlig lurt, gitt dagens geopolitiske kontekst.

• Frankrike er en av de få europeiske nasjonene som har kapasitet og vilje til å lede militære operasjoner både i og utenfor Europa.

Med sine kjernevåpen, en sterk forsvarsindustri og vilje til å investere i militær kapasitet, er Frankrike en nøkkelaktør for europeisk forsvarspolitikk. Etter Russlands invasjon av Ukraina har landet også vist at det kan tilpasse seg en endret sikkerhetspolitisk virkelighet, blant annet gjennom økt tilstedeværelse på Natos østflanke og en mer aktiv rolle i europeisk forsvarspolitikk.

Frankrike har det siste året vist økt risikovilje og ambisjoner innen forsvarssektoren. Landet har styrket sin evne til å håndtere høyintensitetskonflikter og asymmetriske trusler, samtidig som de har utviklet nye teknologier og operasjonsdomener.

• Frankrike har historisk vært en pådriver for å bygge en europeisk forsvarsevne som supplerer snarere enn erstatter Nato.

Dette harmonerer godt med Norges interesse i å opprettholde et sterkt Nato, samtidig som vi bør bidra til å styrke Europas evne til å stå på egne ben. Med et stadig mer usikkert USA, særlig etter Trumps gjeninntreden i amerikansk politikk, er Frankrikes visjon om en styrket europeisk forsvarsevne mer relevant enn noen gang.

• Frankrike har rettet oppmerksomheten mot nordområdene de senere årene og ser økt strategisk betydning for nordområdene.

Norske og franske interesser overlapper i Arktis, ikke bare innen militær sikkerhet, men også gjennom behovet for å beskytte kritisk infrastruktur og opprettholde stabilitet i området. Den franske marinen har allerede økt sin tilstedeværelse i nord og mer eller mindre vært kontinuerlig til stede i norske nærområder siden 2021.

For Norge bør dette være en utvikling som er viktig å bygge videre på. Den franske marinen ser samarbeidet med Sjøforsvaret som en viktig del av sitt prioriterte arbeid i nord. Et styrket bilateralt samarbeidet mellom våre to lands sjøforsvar kan gi stor gevinst.

Det er på tide at Norge utvikler en mer helhetlig strategi for samarbeidet med Frankrike. Dette kan inkludere tettere dialog om forsvarsindustrielt samarbeid, deling av teknologi og felles militærøvelser. Norge har allerede et nært forsvarssamarbeid med både Storbritannia og Tyskland i tillegg til USA. Som en nasjon som lenge har vært avhengig av amerikansk forsvarsmateriell, har Norge mye å vinne på å diversifisere sine leverandører.

Norge har besluttet å anskaffe nye fregatter, og Frankrike er en av tilbyderne. Som et ledd i å styrke forsvarssamarbeidet med landet blir det dermed særlig relevant å vurdere det franske alternativet. De såkalte FDI-fregattene er spesielt utviklet for å operere effektivt i kystnære og komplekse maritime miljøer, noe som gjør dem godt egnet for norske farvann.

Det vellykkede ubåtsamarbeidet Norge har med Tyskland, kan kanskje være en modell til etterfølgelse.

Et slikt samarbeid med Frankrike vil være gjensidig fordelaktig, ettersom den franske forsvarsindustrien er sterkt avhengig av eksport og legger stor vekt på strategiske partnerskap knyttet til anskaffelse av forsvarsmateriell. Dette gir en god mulighet til å koble oss tettere på det franske forsvaret.

En annen fordel med å velge en europeisk tilbyder av fregattene er at vi da investerer i den europeiske forsvarsindustrien. På den måten bidrar Norge til å styrke Europas evne til å håndtere sikkerhetsspørsmål på egen hånd. Dette er i tråd med amerikanske oppfordringer, som har kommet fra begge sider av det politiske spekteret, om at Europa i større grad må ta ansvar for egen sikkerhet og dele byrdene innenfor sikkerhet og forsvar (byrdefordeling).

I møte med en stadig mer ustabil geopolitisk situasjon med en usikker amerikansk sikkerhetsgaranti trenger Norge å styrke sitt samarbeid med våre viktigste europeiske allierte. Samarbeidet med Frankrike bør derfor ikke lenger være perifert, men en sentral del av Norges sikkerhets- og forsvarspolitikk.