Forestillingenes krig

Krisen i Ukraina er over, vi følger ikke lenger med. Men en ny-gammel konliktlinje ble trukket opp mellom øst og vest etter Russlands annektering av Krim i mars 2014.

Den risses stadig sterkere inn i Europas sikkerhetspolitikk.

Russland gjennomfører en rekke såkalte snap military drills, altså kortvarige militærøvelser, langs grensen mot Europa, og Nato svarer med samme mynt. For et par uker siden deltok 31 000 Nato-soldater på øvelsen Anakonda i Polen, hvor en del av scenarioet var at Nato omringet og isolerte den russiske enklaven Kaliningrad et par mil unna.

Anakonda var den største Nato-øvelsen siden den kalde krigens slutt for 25 år siden.

Det var også første gang siden andre verdenskrig at tyske styrker beveget seg fra vest mot øst.

Russland har de siste årene styrket og utvidet sitt nettverk av militære baser innenfor landets grenser, inkludert i Arktis.

Nato viste til en økt russisk trussel da alliansen på toppmøtet i Wales i 2014 vedtok å utvide sine hurtigreaksjonsstyrker slik at de til sammen består av 40 000 soldater. Nato vedtok nylig å etablere ire faste bataljoner i Polen og på Baltikum, med rundt 1000 soldater hver.

Spenningen mellom Russland og Nato har spredt seg til Svartehavsområdet, hvor Bulgaria og Romania vil ha et sterkere maritimt Nato-nærvær.

I juni patruljerte det amerikanske marinefartøyet USS Porter i Svartehavet med et nytt rakettsystem om bord.

Russland har sin Svartehavslåte i Sevastopol på Krim-halvøya, og reagerte på amerikanernes manøver med å advare om at Svartehavet ikke er noe «Nato-hav».

Også bruk av kjernevåpen er aktualisert i den nye konlikten.

Atomarsenalet er det eneste militære området hvor Russland har like stor slagkraft som Nato. Russiske ledere har de to siste årene lere ganger advart om at Russland vil iverksette «mottiltak» dersom USA skulle forrykke den strategiske balansen ved å utplassere nye typer kjernevåpen i Europa.

I mai åpnet Natos generalsekretær Jens Stoltenberg en ny installasjon i Romania som er del av et europeisk rakettforsvar. En lignende base bygges i Polen. Stoltenberg forsikrer om at rakettskjoldet er rettet mot Iran, og ikke mot å nøytralisere russiske kjernevåpen, men han blir ikke trodd i Moskva.

Den gjensidige militære oppbygningen og posisjoneringen etter krisen i Ukraina er på mange måter forutsigbar. Russland har alltid betraktet Nato som en utfordring, enda mer jo nærmere Nato har kommet Russlands grenser.

Omveltningene i Ukraina ble sett på som et skritt mot Nato-medlemskap, og i Moskva har forestillingen om at Nato forsøker å omringe og nedkjempe Russland, blitt enerådende. I Nato, og særlig i medlemslandene lengst øst, førte annekteringen av Krim til at forestillingen om Russland som en ekspansjonistisk makt festet seg.

Det vi er vitne til av militær oppbygning på Nato-siden foran toppmøtet i Warszawa, er et uttrykk for begge siders overdrevne oppfatning av hverandre som en trussel.

Vi har altså ikke lenger noen lavspenningssone mellom øst og vest, og er inne i et rustningskappløp der risikoen er stor for at begge parter overfortolker den andres aggressive hensikter.

Dette er spesielt problematisk gitt at kommunikasjonskanalene mellom Nato og Russland er svært begrensede etter at alt samarbeid ble skrinlagt i 2014. I en slik situasjon kan små episoder raskt utvikle seg til åpen konlikt.

Internt i Nato er det en viss uenighet om hvorvidt man bør fortsette med ensidig opprustning og avskrekking overfor Russland eller om man må balansere politikken med beroligelse, eller reassuranse, i tiden fremover.

Når det gjelder Norges posisjon i den forestående debatten er signalene tydelige. Både retorisk og i offisielle dokumenter står «den doble politikken» fra den kalde krigens dager svakt.

Mens vi før snakket om både å avskrekke og berolige Sovjetunionen og hadde «selvpålagte restriksjoner» som begrenset Nato-basene mot russergrensen, brukes ordet berolige nå utelukkende overfor våre allierte på Baltikum og i Polen: Vi kommer dem til unnsetning i henhold til artikkel 5 i forsvarspakten dersom Russland skulle angripe.

Dessuten har Norge siden 2008 vært pådriver for at Nato må ha et mye sterkere fotavtrykk i Nord-Europa. Det er et mål som lettere kan realiseres med dagens bilde av et ekspansivt og aggressivt Russland. Men gitt Russlands frykt for større Nato-nærvær i deres grensetrakter, er det usikkert om det gir Norge større sikkerhet.

Denne kronikken sto først på trykk i Morgenbladet fredag 1. juli 2016: