FN - elsket og uglesett

2015 representerer et merkeår for FN. Det er 70 år siden FN-pakten ble undertegnet. Det er 15 år siden FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325, om kvinner, fred og sikkerhet ble tilrådt og Brahimi-rapporten, som var retningsgivende for FNs fredsoperasjoner, ble lansert.

I år skal to nye uavhengige panel levere rapporter til FNs generalsekretær på samme tema. I tillegg skal FNs fredsbyggingsarkitektur gjennomgås og etter planen skal en ny klimaavtale på plass. De såkalte tusenårsmål innen utvikling skulle vært oppnådd innen 2015 og det er 20 år siden man vedtok en handlingsplan for å bedre situasjonen for unge i verden.

Hva er FN?

Hva FN er, avhenger av hvem du spør: FN er en aktør som handler på vegne av verdenssamfunnet – som den eneste organisasjonen alle verdens land er medlemmer av. FN er en arena hvor medlemmene møtes for jevnlig meningsbryting om organiseringen av vår verden.

FN er en normeksportør fordi den legger premisser for hva som blir ansett som legitimt og ikke. FN er et slags verdenspoliti, som kan eller bør gripe inn når noen bryter de regler man har blitt enige om. Og i forlengelsen av dette siste er FN også ofte en siste utvei når ingen andre aktører kan eller vil gripe inn, særlig i situasjoner hvor massive overgrep finner sted. Dette nummeret av Internasjonal Politikk presenterer en rekke perspektiver på hva FN er og hvilken rolle FN har spilt de siste 70 årene.

Komplisert bilde

FN har blitt elsket og uglesett. Det har særlig vært den politiske venstresiden som har omfavnet FN. Det samme gjelder de humanitære organisasjonene og NGO-ene.

Men dette er selvsagt en forenkling, slik det er å hevde at det er de militære organisasjonene og den politiske høyresiden som har hatt et mer anstrengt forhold til FN.

I et globalt perspektiv har land i Sør sett med skeptisk blikk på FN, fordi organisasjonen blir oppfattet som et virkemiddel for å fremme verdier og makt for det rike Nord. Men også dette er en grov forenkling. Går man inn og studerer de ulike arenaene i FN-systemet, ser man fort at aktørbildet er langt mer komplisert og at synet på FN endres over tid.

Skeptisk til maktbruk

For å ta fredsoperasjonsfeltet som et eksempel: Av de 40 landene som bidrar med flest styrker til FN-operasjoner per 31. mars 2015, er 32 såkalte alliansefrie land (NAM-land).

Disse har som nedfelt formål å sikre staters uavhengighet, suverenitet og territorielle integritet mot alle former for innblanding.

Det er på denne bakgrunn at flere av NAM-landene ser med skepsis på den økte bruken av makt i noen av dagens fredsoperasjoner, særlig i Den demokratiske republikken Kongo (DRC), i Mali og i Den sentralafrikanske republikk (CAR). Allikevel er de altså i dag de største bidragsyterne til FN-operasjonene.

Holdningsendring

Det ser også ut til å pågå en endring når det gjelder mange andre lands holdning til FNs fredsoperasjoner.

Europeiske lands deltagelse har avtatt siden 2006, noe som delvis kan forklares med deres engasjement i Afghanistan og at de fra 2008 ble rammet av økonomisk krise. Vestlige militære organisasjoner har dessuten hatt betenkeligheter med å delta i FN-operasjoner grunnet svake kommandostrukturer som påvirker styrkenes sikkerhet. Nettopp denne misnøyen kan imidlertid gjøre at trenden snus. De pågående FN-operasjonene i Mali, DRC og CAR har nemlig et langt mer robust tilsnitt enn før. Andre faktorer kan også dra i samme retning. Etter Afghanistan sitter man igjen med en stor mengde nytt utstyr samtidig som President Obama presser på for å få europeerne tilbake til FN.

Om man studerer de som står på mottakersiden av denne typen av operasjoner, foregår det også en holdningsendring over tid: Nye fredsoperasjoner blir oftest mottatt med stor jubel av lokalbefolkningen, som øyner et lys av håp i all elendigheten. Etter som tiden går oppstår imidlertid et sprik mellom folks forventninger til hva FN kan utrette og hva FN faktisk utretter.

Ulike perspektiver

FN representerer et mangslungent forskningsfelt, med ulike fagdisipliner og metodiske tilnærmingsmåter. FN er også en arena hvor akademikere, praktikere og politikere møtes. Det gir et stort spenn av muligheter for meningsbryting og debatt. I dette nummeret vil vi derfor benytte anledningen til å la både praktikere og forskere presentere 70-års jubilanten ved et knippe artikler som belyser FNs ulike arbeidsfelt fra ulike perspektiver.

I den første artikkelen skriver Morten Wetland om Norge i FN, basert på sine erfaringer som Norges FN-ambassadør. Han skriver blant annet at ingen land i verden har tjent mer på FN enn Norge. Torunn L. Tryggestad analyserer FN som normspreder, sett i lys av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Hun påpeker at en hovedutfordring er å omsette nye normer og regler i praksis.

Dernest setter Niels Nagelhus Schia spørsmålstegn ved FNs sikkerhetsråd; dets relevans, legitimitet og effektivitet, særlig i lys av at vedtak i økende grad fattes gjennom uformelle prosesser. Schia hevder de uformelle prosessene bidrar til å sementere en skjev maktfordeling mellom faste og valgte medlemmer.

Dag Leraand og Petter H. F. Lindqvists bidrag omhandler norsk innsats i fredsoperasjoner. De gir et riss av den historiske utviklingen, dagens utfordringer og konsekvenser for Norge. Den siste fokus-artikkelen står Helge Hveem for. Han skriver om politisk økonomi i FN-systemet i et historisk perspektiv, og vektlegger styringsmakt gjennom institusjoner, ideologi og personer.

FN og utvikling

Seksjonen med fagartikler inneholder Olav Stokkes jubileumsartikkel om FN sett fra et utviklingsperspektiv. Stokke vurderer hvilken betydning FN -ystemet har hatt for utviklingsfeltet gjennom ulike tiår. Randi Solhjell fokuserer på kjønnsdiskurser i internasjonal politikk, eksemplifisert ved FNs operasjon i Den demokratiske republikken Kongo. Jo Inge Bekkevold og Stig Stenslie skriver om utformingen av Kinas nye økonomiske modell og vurderer begrensningene i Xi Jinpings handlingsrom.

Historiske studier av internasjonal politikk er populært for tiden. Bokspalten tar i dette nummeret for seg noen nyere bøker som omhandler internasjonal politikk på 1800-tallet, og hvordan kunnskap om dette kan være relevant for oss i dag.

God lesning!
Julie Wilhelmsen, redaktør
Kari M. Osland, fungerende redaktør
Morten S. Andersen, bokredaktør.

Denne artikkelen er også publisert som leder i Internasjonal Politikk nr 1, 2015. For å få tilgang til hele nummeret, gå til tiddskriftets hjemmeside.