EU i stormaktspolitikken – vinner eller taper?

(Dagens Næringsliv) Når vi snakker om de sentrale maktene i internasjonal politikk, handler det ofte om USA, Russland eller Kina. EU er i beste fall sett på som en svak og ubetydelig aktør. Men bør vi tenke annerledes om hva makt egentlig innebærer, og dermed også tenke på nytt om EU og Europas rolle?

Den amerikanske Princeton-professoren Andrew Moravcsik mener det. Han hevder i en ny artikkel i tidsskriftet Foreign Policy at Europa er en vinner i den internasjonale storpolitikken. Argumentet er provoserende og besnærende. Det bygger særlig på to elementer.

Langsiktig perspektiv

For det første, han hevder at mange analytikere, politikere og journalister legger for mye vekt på akutte kriser og dramatiske begivenheter, mens de vier for liten oppmerksomhet til de langsomme endringene.

Kriser og hendelser skaper overskrifter og snevrer oppmerksomheten inn mot bestemte beslutningspunkt. Presidentene Trump, Putin og Xi vil gjerne søke å fremstå som sterke menn, mens EU vil, med sin kronglete konsultasjons- og beslutningsform og desentraliserte maktstruktur, nærmest per definisjon ofte fremstå som ubesluttsomme, svake og splittet.

Viktigere, reell innflytelse og makt i internasjonal politikk handler ofte mindre om den kortsiktige håndteringen av enkelte kriser. I stedet handler det om å pragmatisk stake ut en kurs og sikre oppslutning og systematisk oppfølging av en serie med beslutninger og skrittvise endringer over lang tid, kanskje over tiår.

• Les også: Europeisk solidaritet kan bli en bombe i norsk politikk

Og nettopp dette er Europas metode. EU er ofte kjedelig, gjerne regeldrevet og byråkratisk, og det skjer utenfor søkelyset. Samtidig er EU påfallende effektiv når posisjonene etter hvert er inntatt og maskineriet har fått stilt seg inn og kan kverne målrettet. Han trekker frem ulike utvidelser av EU, samarbeidet med Ukraina, og internasjonale avtaler knyttet til for eksempel klima som varige suksesser som har varig virkning.

Andre virkemidler enn militærmakt

For det andre, militærmakt spiller en viktig, men ofte begrenset rolle i internasjonal politikk. I mange situasjoner er militære operasjoner uegnet og kostbare. Andre virkemidler er mer effektfulle og kanskje også billigere å bruke. Innflytelse kan for eksempel skapes gjennom incentiver, for eksempel ved strategisk bruk av økonomiske støtteordninger og utviklingshjelp eller ulike former for assosierings- og handelsavtaler. Makt kan også utøves ved å bruke egen økonomisk styrke til å sette krav til andre om å møte visse standarder og reguleringer, eller å styrke egen forhandlingsmakt. Endelig, gjennom diplomati og systematisk bruk av politiske virkemidler kan man fremme egne posisjoner, verdier og styresett, bilateralt eller innen et internasjonalt rettslige system og dermed skape gjennomslag.

EU er åpenbart en svak militær aktør, men EU er en stormakt innen flere av disse andre og «mykere» områdene, og ikke minst, EU har brukt disse virkemidlene godt for å øke sin innflytelse, det være seg knyttet til migrasjons- og stabiliseringspolitikk, eller når det gjelder regulering av kinesisk teknologi eller i sanksjonspolitikken.

En aktør eller en lekeplass for stormaktene

Forfatteren bidrar med en viktig nyansering rundt vår forståelse av sentrale maktfaktorer i dagens internasjonale politikk og betydningen av de lange linjene. Men han er i mine øyne noe optimistisk i vurderingen av EUs utsikter. Vi lever i en tid der politikk styres stadig mer av rå maktbruk heller enn av regler, og der tyngdepunktet samtidig også flyttes fra Vesten til Østen. Mange av multilaterale institusjonene og reglene som skulle sikre globalt samarbeid, som har vært viktig for både EU og Norge, er svekket. Frakobling og rivalisering er vårt tids grunntema, snarere enn integrasjon og samarbeid. Disse omveltningene reiser grunnleggende utfordringer både EUs posisjon og metode.

Det er derfor ikke uten grunn at Ursula von der Leyen, Europakommisjonens president, ønsker å styrke den geopolitiske posisjonen til Europa, og Josep Borrell, EUs utenriksminister, har advart om at Europa må velge å enten være en aktør eller bli en lekeplass for de andre stormaktene.

Mange i EU ønsker reformer som kan øke effektiviteten i EUs beslutningsprosesser, øke evnen til å strategisk utnytte de instrumentene som allerede ligger i verktøykassen, og også utvide og supplere virkemidlene som allerede finnes, herunder til også i større grad omfatte militær makt.

Kan bli betydningsfult for Norge

For oss i Norge er artikkelen en nyttig påminnelse om den internasjonale maktposisjonen EU allerede har, og han viser også hvordan EU over tid er blitt stadig dyktigere til å bruke et bredt sett med virkemiddel. Mange i Norge bør derfor våkne opp og se at EU allerede er langt noe mer enn kun et indre marked, det er allerede en viktig internasjonal aktør, om enn liten som militær aktør.

Samtidig, Europa er nå i forandring. Norge bør følge nøye med på de mange stegene som nå tas i retning av å gradvis styrke Europas og EUs globale posisjon. Det kan være kjedelige og byråkratiske steg, men de kan likevel vise seg å være betydningsfulle.

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 18. oktober 2020.