Ett år siden Panama Papers, var det bare et blaff?

(Aftenposten) Felles innlegg fra Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder i Tax Justice Network–Norge, Morten Bøås, seniorforsker ved NUPI og Odd-Helge Fjeldstad, seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt.

Ett år er gått siden gigantlekkasjen. Var det bare et blaff? Panama-papirene må tvinge politikerne til handling

Den 4. april for ett år siden traff en dokumentlekkasje fra en anonym kilde i advokatselskapet Mossack Fonseca forsiden av Aftenposten. Med dette ble et hemmeligholdets slør revet bort for en lang rekke av verdens rike og mektige, statsledere, kriminelle, krigsforbrytere, forretningsmenn og fotballstjerner.

Finanstransaksjoner, eierskapsforhold og maktforbindelser sto plutselig nakne og eksponerte for verdenspressen og en kritisk offentlighet.

Mye tålte ikke dagens lys. Den islandske statsministeren gikk av. Spanias industriminister det samme. Ledere i europeiske banker, FIFA-styrer og andre måtte trekke seg. De to advokatene bak det en gang så suksessfulle advokatselskapet, Jürgen Mossack and Ramón Fonseca, ble omsider arrestert for sin involvering i den enorme brasilianske korrupsjonsskandalen Lava Jato.

Systemet er fortsatt intakt

Var oppmerksomheten om Panama-papirene bare et blaff–fikk dette ikke reelle konsekvenser?

Det internasjonale systemet med skatteparadiser som gjorde Panamapapirene mulig er fortsatt intakt, selv etter skandaleoppslagene. Den globale hemmeligholdsindustrien lever i beste velgående. Men likevel–lekkasjen var ikke uten effekt.

Kort fortalt: Verdens største journalistiske graveprosjekt på 60 sekunder

Minst 150 offentlige granskninger, revisjoner og høringsprosesser er blitt iverksatt i 79 land, som en direkte konsekvens av Panama-papirene. Myndigheter har iverksatt etterforskning av mer enn 6500 skattytere og selskaper, og så langt hentet inn mer enn 110 millioner dollar gjennom tilleggsskatt og beslaglegging av verdier. Dette beløpet vil sannsynligvis øke dramatisk etter hvert som skattemyndigheter får behandlet opplysningene de har fått tilgang til.

Opplysningene skal være kjente

Det spesielle med Panama-papirene er at opplysningene som kom frem er informasjon som vi i utgangspunktet tenker skal være kjent for offentligheten, i det minste i velfungerende og velregulerte markedsøkonomiske systemer. Hvem som er eierne av selskaper for eksempel, eller hvem som er partene i store kontrakter?

Det viser seg imidlertid at normalen er at slike opplysninger enkelt lar seg skjule hvis man vil–også for nordmenn.

Varslere og datalekkasjer er dessverre en upålitelig kilde til god og regelmessig informasjon. Derfor må rommet som Panama-papirene har skapt brukes til å få på plass lovverk og reguleringer som tvinger informasjon ut av deltagerne i den globaliserte økonomien.

Arven etter Panamapapirene

Å få på plass offentlig tilgjengelig informasjon om hvem som egentlig eier selskaper, og om multinasjonale selskapers globale virksomhet (utvidet land-for-land-rapportering) er lavt hengende frukter som må være et naturlig første steg. Slike opplysninger er viktig råmateriale for forskere, men enda viktigere for myndigheter, kritisk presse og sivilsamfunn.

I forskningsnettverket Skattjakt arbeider vi for å øke kunnskapen om konsekvensene av skatteparadiser, finansielt hemmelighold og kapitalflukt fra utviklingsland.

Panama-papirene viste oss at når informasjon og kunnskap kommer på bordet, så driver det frem endringer.

Arven etter Panamapapirene må være større åpenhet, og med økt åpenhet må utviklingen mot mer legitime og rettferdige skattesystemer drives frem.

Innlegget ble først publistert på Aftenpostens nettsider 03.04.17