Et skifte i verdensordenen

(Klassekampen): For litt over et år siden inviterte Vladimir Putin fra FNs talerstol til samarbeid med Vesten om å bekjempe IS i Syria.

Det var et forsøk på å komme ut av Russlands isolasjon siden den ulovlige annekteringen av Krim i 2014. Ønsket var å bruke den eneste saken Russland og USA har kunnet forme et strategisk partnerskap rundt de siste 20 årene, «en felles kamp mot internasjonal terrorisme», til å gi Russland en plass ved stormaktenes bord og påvirke verdensordenens innretning. Dessuten var det maktpåliggende for Russland å bekjempe IS, som har knyttet tette bånd til opprørerne i Nord-Kaukasus.

Samtidig gjentok Putin den tiltakende kritikken av USA og vestmaktene.

I det russiske narrativet forsøker de å herske over verden på andre suverene staters bekostning. Støtte til folkelige opprør som bærer «vestlige» menneskerettighets- og demokratiparoler, etterfulgt av humanitære intervensjoner for å felle autoritære regimer, fremstilles som USAs fremste våpen for å dominere verden. Dette rasjonalet var kanskje mest tungtveiende bak Russlands inngripen i Syria.

Staten Assad styrte over, skulle bestå, og Vestens praksis med å endre regimer utenfra stoppes.

I tida etter Putins tale har Russland, i tråd med denne doble agendaen, arbeidet i to ulike spor i Syria. Det har på en side foregått en intens forhandlingsprosess med USA, der man både har arbeidet for å få til forhandlinger mellom Assad og opposisjonen og for å koordinere militære angrep mot felles terrormål. Sistnevnte endte endog med en avtale 12. september om å opprette et «Joint integration center» i Wien, der partene skulle diskutere felles militære mål og gjennomføre koordinert bombing i Syria, dersom våpenhvilen holdt i en uke.

Ifølge vår forskning var både Russlands og USAs ledelse i noen grad villige til å komme hverandres krav i møte. Utspillene fra russisk side vitnet likevel om en tiltakende insistering på å bli tatt hensyn til og prege agendaen på lik linje med USA.

Etter at forhandlingene brøt sammen i september 2016, har Russland satset tyngre på det andre sporet.

Her fremstilles samarbeidet med Vesten som umulig.

Ikke bare bruker Vesten enhver anledning til å svartmale Russland, men USA støtter og bevæpner «terroristene» de hevder å ville bekjempe i samarbeid med Russland. Da blir det viktigste for Russland å befeste Assads kontroll over Syria, for eksempel gjennom kontroll over Aleppo. Russland vil også bygge videre på den uformelle koalisjonen med regimer i Midtøsten som de gjennom ganske kløktig diplomatisk arbeid begynte på alt før den arabiske våren.

Felles for disse landene er at de i likhet med Russland er kritiske til USA generelt og vestlig intervensjonspolitikk spesielt. De fremstiller også menneskerettighetskritikk som et vestlig våpen som kan ramme dem selv. Dette synet er også den viktigste fellesnevneren i den potensielle storpolitiske ikke-vestlige koalisjonen og gjenspeiles i lik stemmegivning i FNs sikkerhetsråd i spørsmål som gjelder Syria. I desember 2016 stemte for eksempel Kina og Russland ned forslaget om våpenhvile i Aleppo.

Russlands kontante avvisning av appellene fra FN om våpenhvile, som ble målbåret med sterk menneskerettighetskritikk, vitner om hvor immun Russland har blitt for denne kritikken. De føler de har støtte til å la den prelle av.

Den siste tidens utvikling viser også at Russland foreløpig har gitt opp samarbeidssporet i Syria. Det var med Tyrkia, ikke USA, at Russland fremforhandlet våpenhvilen som gjorde det mulig å evakuere opprørere og sivile ut av Aleppo.

Ifølge Sergej Lavrov var forhandlingene med USA forrige uke ikke annet enn «lite fruktbar prating». I fremtiden vil Russland samarbeide med Tyrkia i stedet, hevdet han.

Selv ikke drapet på den russiske ambassadøren i Ankara i desember ser ut til å forrykke Russlands allianse med de ikke-vestlige stormaktene.

Både Ankara og Moskva bekreftet i etterkant av drapet at deres samarbeid i kampen mot terrorisme skal bli enda sterkere, og at samtalene mellom Russland, Iran og Tyrkia om Syrias fremtid skal gå av stabelen i Moskva som planlagt.

Samtidig innvarsler slaget om Aleppo et enda større skifte i en verdensorden vi har tatt for gitt. På tross av at Russland lenge har forsøkt å prege FN gjennom sin vetomakt i Sikkerhetsrådet og sin talefrihet i komiteer, fond og kommisjoner, har de akseptert FN som et sentralt og nøytralt tyngdepunkt i en verdensorden de regnet seg som del av.

Denne lojaliteten til FN synes nå å forvitre. I stedet blir FN, som stadig flere av de internasjonale arenaene for globalt samarbeid og forhandling, avvist som et instrument for vestlig hegemoni.

Utviklingen henger først og fremst sammen med Russlands egen orientering, bort fra det liberale Vesten og mot dem som setter statens suverenitet over individets rettigheter. Men det henger også sammen med Vestens intervensjonspolitikk, som i Midtøsten har bidratt til enorme humanitære lidelser. I krigen mot terrorisme har Vesten selv nedgradert menneskerettighetene.

USA ambassadør Samantha Powers tordentale mot Russland fra FNs talerstol forrige uke bidrar derfor snarere til å svekke enn å styrke og konsolidere FN.

Dette har ikke minst dramatiske konsekvenser for innbyggerne i Aleppo. Men hva skjer når Assad og Putin, som begge definerer all ikke-statlig væpnet opposisjon som terrorisme, skal håndtere menneskemassene i byens ruiner? Da kunne FNs årvåkenhet og autoritet når det gjelder å overholde krigens folkerett og menneskerettighetene ha kommet godt med.

Denne kronikken sto først på trykk i Klassekampen 21. desember 2016.