Et nytt verdensbilde

Hva er det som skjer i verden? Hva betyr endringene for Norge? For din bedrift? For deg og din familie?

Mange av oss lurer på slike spørsmål. På NUPI arbeider vi med dette.

• Se hele talen  fra NHO's årskonferanse her:

Når vi skal møte utfordringene er beste svar at vi må oppdatere våre bilder av verden. Men vi må også oppdatere bildet av Norge.

Men først la meg starte med et eksempel – Kristiansund. Byen fikk sitt oppsving på slutten av 1600 tallet. London bybrann ble en gullgruve. Siden kom nederlendere. Klippfisk ble et eventyr.

La oss hoppe til april 1940. Byen ble bombet i fire dager. Min oldefar tok dette bildet av ødeleggelsene og sendte det til sine forretningsforbindelser i Tyskland.

I dag er byen viktig for olje og gass, og den har et passe godt fotballag.

Hva er poenget med historien? Jo, det internasjonale former det lokale og det nasjonale. Slik har det alltid vært, og slik vil det forbli. Noen ganger som rolige krusninger. Andre ganger som brottsjø.

La oss se om vi kan oppdatere bildet av Norge. Mange sier at Norge er et lite land. Er vi det?

Etter folketall er vi lite, nummer 118 i verden. Etter areal er vi nummer 67. Havarealet er fem ganger større enn landarealet. Norsk økonomi er den 28. største i verden. Med sterkere krone ville vi nesten vært i G20.

Norge er nummer ti i verden på bistand. I absolutte tall. Men Norge er også en stor våpeneksportør, nummer 17 i verden.

Norge er nummer tre innen gasseksport, og nummer to innen sjømat. Og Oljefondet er kanskje verdens største enkelteier av aksjer.

Hva betyr dette? Norge er ikke bare en tilskuer. Vi er deltaker. Vi er tettere koblet på verden enn før. Og vi er tettere koblet til verden enn mange andre land.

Dette er utenriksregnskapet, det vi selger til verden. De to nederste søylene er olje og gass. Også er det sjømat og fisk.

Men er det noe som mangler?

Aksjeutbytte og renter fra Fondet. Det var større enn oljeinntektene i 2016. Norge er ikke lenger bare en «petrostat» eller bare en «sjømatnasjon». Vi er det også, men vi er også en investorstat.

Fondet er ikke utenrikspolitikk, men det er kanskje det viktigste i våre internasjonale relasjoner. Det endrer hvordan andre ser på oss. Og hvordan vi ser på andre.

Vi sprer risiko og er også mer sårbare for svingninger. Den blå linjen viser at norske politikere er flinke til å holde seg til handlingsregelen. Men, nesten en av fem kroner i statsbudsjettet kommer fra fondet. Rekk opp hånda de som visste det? Vi vil fort merke svingninger i global politikk og økonomi.

Jeg sa at vi må oppdatere vårt bilde av verden. Mange ser fortsatt verden gjennom brillene fra Berlin-murens fall. At verden blir mer demokratisk. At vi har regional integrasjon og globalisering. At USA vil lede verden. At de andre vil bli som oss.

Hvor mange av oss har slike briller på?

Stemmer det? Dette er vel et bedre bilde av tingenes tilstand:

Jeg ser tre store utfordringer:

For det første er det en krise i nasjonal politikk i mange land. Også vestlige. Mistilliten er stor. Det er økende polarisering. Etablerte partier svekkes.

For det andre er samholdet i vesten under press. Europa er i en brytningstid. Noen vil bryte opp. Noen vil ut. Andre vil forsterke samarbeidet.

For det tredje er det stor endring i den globale orden. USA er ikke på samme måte villig til å lede. De ønsker ikke å følge internasjonale avtaler. Internasjonale institusjoner og spilleregler mister handlekraft.

Kina og USA er nå i en strategisk konkurranse. Det er mer enn en handelskrig. Det er en langsiktig kamp om dominans innen teknologi, ideologi, økonomi og om militæret.

Hver og én av disse tre utfordringene er store og krevende. Og nå kommer de tre samtidig. De henger sammen, men må også løses hver for seg. Det gir økt usikkerhet, særlig for små land.

Det vil også ha økonomiske effekter. Det endrer vekstutsiktene. Det kan øke kostnadene og slå ned farten på innovasjon. Det øker faren for handelskonflikter. Og hensyn til sikkerhet vil kunne overstyre marked og økonomiske interesser.

Det vil svekke handlekraften, nasjonalt og i Europa og i det transatlantiske. Og – ikke minst – det svekker vår evne til å løse globale fellesutforinger og håndtere kriser.

Den europeiske sentralbanken kommer hvert år med et risikobilde. For 2019 er geopolitisk usikkerhet den faktoren som har høyest sannsynlighet. Og den faktoren som ventes å ha størst konsekvens.

Vi kan håpe at uroen går over. Men det er mye som tyder på at det kan bli mer varig. Mange tror at det er selve byggeklossene i den internasjonale politiske orden som er i endring.

Hvis Norge er mer utsatt? Og risikoen øker? Hva må gjøres?

Norge er i utgangspunktet godt rustet. Vi har ressurser. Og vi fører en fornuftig politikk på mange områder. Jeg er ingen politiker, Men, la meg komme med tre råd: 

For det første: Vi må være ærlige. Vi må ha på oss progressive briller. Se flere felt samtidig. Vi er liten og stor. Vi er tilskuer og deltaker. Vi er også sammensatt. Vi er forurenser og miljøforkjemper. Vi er fredsnasjon og våpenselger. Vi er utenfor EU, men mer inne enn ute. Og sånn kunne jeg ha fortsatt.

Bare hvis vi er ærlige kan vi drive en god politikk. Vi må også være ærlige på svakhetene.

For det andre, vi må forsterke samarbeidet med andre. Vi kan ikke forsvare oss alene, eller spise all fisken selv. «Norway first» handler derfor om å forsterke internasjonalt samarbeid. Vi må stå ved forpliktelsene i NATO. Det betyr å bruke mer penger på sikkerhet. Det vil koste! Og vi må forsterke samarbeidet med EU og Europa. Ikke bygge det ned.

Og vi må bygge motstandskraft. Dette gjelder for dere i foretakene og blant myndigheter. Og kanskje er det spesielt viktig for Oljefondet. Oljefondet ble født etter Berlin-murens fall. Vi må spørre om retningslinjene er egnet i møtet med det nye verdensbildet

La meg avslutte: Det internasjonale vil forme oss. Som med Kristiansund. Og mer nå enn før.

Vi må oppdatere bildene av oss selv. Og bildene av verden.

Også må vi handle deretter.