ESSAY: Skråsikkerheten
Personer
Dette essayet var først på trykk i Klassekampen 17. august, 2024.
I sommer har jeg tatt meg fri. Jeg trengte å koble av. Når folk spør «hvor har det blitt av deg, vi ser deg ikke lenger på skjermen lenger», kan jeg svare at jeg har sagt det jeg skulle si om Europas mest akutte drama, krigen i Ukraina, flere ganger. Kanskje tok jeg feil, kanskje er det noe i det jeg har prøvd å si. Men det nytter ikke likevel nå. Det er ikke noe gehør, hverken hos de i kommentariatet eller hos de som bestemmer. De siste ukene før ferien har dessuten prosjektfinansieringen min tatt meg tilbake til Tsjetsjenia-krigen, mitt opprinnelige forsknings-case.
Da Putin manet den russiske befolkningen til krig mot den russiske utbryterrepublikken Tsjetsjenia i 1999, under merkelappen «antiterroroperasjon», lukket de vestlige statene raskt øynene. De skulle snart legitimere en krig mot Afghanistan under samme fane. Både tsjetsjenernes enorme lidelser under krigen og deres påstand om at de ble utsatt for «folkemord», ble praktisk talt oversett. Den ekstreme volden som Ramzan Kadyrov, Putins mann i Tsjetsjenia, bruker for å styre republikken i dag, er et verdig og viktig tema å bruke forskertiden sin på. Dessuten kommer jeg ikke i utakt med den offentlige opinion med dette temaet. Implikasjonen av artikkelen vil være at det er Putin som sammen med Kadyrov har skylda for den stadig pågående tsjetsjenske tragedien.
Det større dramaet presser seg likevel inn i tankene igjen. Det mest akutte og vanskelige. Det med størst konsekvenser. Det som så mange er skråsikre på at de har forstått, der alle faktaene om handlingsforløpet er utvetydig etablert, stadig lenger tilbake i tid. Det som handler om Russlands vei enda lenger inn i tragedien, og der offeret er Ukraina. Det som nå tilsynelatende bare handler om de der borte i øst. Russland selvfølgelig, men også Kina. I Natos sluttkommunike fra juni 2024 utpekes Kina som den fremste tilrettelegger for Russlands aggresjon.
Og det er dét som ikke slipper taket i tanken gjennom ferien: Har det virkelig vært likegyldig hva de vestlige statene har gjort på vei inn i denne tragedien? Vil det være likegyldig for tragediens videre utvikling hva som gjøres fra vestlig side, utover å ruste opp og bevæpne Ukraina? Dette er selvfølgelig først og fremst Russlands tragedie og en kan ikke undervurdere Putin-regimets skyld i å bringe den over tsjetsjenerne, ukrainerne og russerne. Men det er også vår tragedie: den tapte muligheten for Russlands forening med de vestlige statene etter den kalde krigen. Det ville være uærlig historieskriving å viske ut de episodene der vestlige stater sannsynligvis bidro til det store skismaet mellom øst og vest som igjen vokser frem. Det kan bli fatalt å underkjenne egen agens i tiden fremover når stadig nye scener i tragedien vil utspilles.
Var det «vi» som «vant» den Kalde krigen? I dag fortelles ofte historien som om vestlig militær overmakt var årsaken til at sovjetmakten holdt seg innenfor sine grenser og i neste trinn at denne staten opphørte å eksistere. Da jeg tok master i russisk politikk på LSE på nittitallet, lærte vi at denne staten kollapset innenfra. Det var sovjetkommunismen som hadde feilet. Dessuten var man opptatt av Mikhail Gorbatsjovs visjon for nedrustning og samarbeid mellom øst og vest. Den kalde krigens slutt var resultat av felles anstrengelser.
Da vi studerte oppløsningen av det etnisk og religiøst mangfoldige og vidstrakte Sovjetunionen, ble det ansett som en lykke at denne prosessen foregikk såpass fredelig. Utover forferdelige, men begrensede kriger i Kaukasus og Sentral-Asia unngikk man blodige etniske oppgjør. Håpet for det nye og geografisk mindre Russland etter 1991 var at det kunne bygges en føderasjon med plass for små og store folkeslag. En del mindre folkeslag hadde fortsatt sine egne republikker, men staten skulle bygges for alle, uavhengig av religiøs og etnisk tilknytning. Disse ideene ble nedfelt i den russiske konstitusjonen av 1993 og ble sett på som klok politikk. En oppløsning av Den russiske føderasjon langs etniske grenser kunne føre til et blodbad uten like. Dette var også en del av resonnementet for ikke å støtte de tsjetsjenske separatistene på nittitallet.
I juli i år uttalte imidlertid parlamentarikerforsamlingen i OSSE, organisasjonen som mer enn noen annen la til rette for en felles agenda for menneskerettigheter, samarbeid og sikkerhet på tvers av den gamle øst–vest-grensen i Europa, at «dekolonisering av Den russiske føderasjon er en nødvendig forutsetning for bærekraftig fred», med referanse til at krigen innebærer et «folkemord» på ukrainerne.
Jeg hører stadig det sies at Russlands aggresjon burde blitt stoppet med hard makt alt i 2008. Den korte russisk-georgiske krigen dette året er angivelig første etappe i det autokratiske Russlands ustoppelige ekspansjon på demokratienes bekostning. Tilbake i 2009 hadde EUs Tagliavini-rapport autoritet. Den konkluderte med at det var Georgia som skjøt det første skuddet i denne krigen som hadde sitt utspring i de georgiske utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhazia. At daværende president Mikheil Saakasjvili for lengst hadde forlatt sin demokratiske kurs var godt etablert kunnskap i ekspertkretser. Europeernes nei til den neokonservative Bush-administrasjonens ønske om at Nato skulle innlemme Georgia og Ukraina i sin medlemskapsplan MAP samme år, var klokskap. Denne posisjonen var godt etablert, også hos en rekke sentrale amerikanske utenrikspolitiske tenkere som George Kennan. Kennans resonnement var at det var nødvendig å være tilbakeholden når det gjaldt å hevde sin makt utenfor eget område. Man skulle drive med «containment» og ikke «rollback» i Sovjetrusslands nærområde. Å utvide Nato østover etter Sovjetunionens fall og uten å inkludere Russland, ville være å trigge en farlig russisk reaksjon.
Tok Kennan feil? Er det bare jeg som lar meg blinde av den tenkningen jeg er skolert i? Det tankekrysspresset som oppstår når hjernen vandrer mellom gammel og ny kollektiv visdom, er slitsomt, det skaper en kognitiv dissonans.
«Var det ‘vi’ som ‘vant’ den kalde krigen?»
Jeg tror det er for tidlig å gå i rette med de manglende nyansene i vår fortelling om opptakten til Ukraina-krigen. Vi klarer ikke å skille spørsmålet om skyld fra en analyse av et hendelsesforløp der noen av datapunktene vil kunne indikere at vestlige stater og organisasjoner kunne bidratt til å unngå tragedien. Det moralske ansvaret for å ha skjøvet den voksende kalde spenningen mellom øst og vest over i varmt blodbad er det Putin-regimet som eier. De siste artiklene fra russiske medier i eksil som rapporterer troverdig fra utviklingen i Russland, gir assosiasjoner til sovjettiden. Angiveri, stadig flere arrestasjoner, av dissidenter og vitenskapsmenn som angivelig har samarbeidet med «fremmede makter». Jeg er ikke i tvil om at Putin-regimet må bekjempes, men er usikker på hvordan.
Likevel er det noe problematisk ved å slå seg til ro med fortellingens foreløpige konklusjon om at Putin har skylden for krigen, og at styret av Russland blir stadig mer diktatorisk. Det synes å frata vestlige aktører ansvaret for å vurdere sitt eget kunnskapsgrunnlag og sine handlingsalternativer utover dette ene, «våpen er veien til fred», i tiden som ligger foran oss. De fleste synes å ha funnet ro, endog entusiasme, under denne parolen. Jeg værer at den kan bidra til at tragedien blir enda større enn den alt er.
Mine raske notater fra sommeren er igjen preget av min etablerte og nå potensielt vrange lære. I perioden frem til 2022 bedømte jeg Putin-regimets utenrikspolitikk som selvhevdende, med vilje til å ta i bruk alle typer midler, men likevel som pragmatisk og kalkulert. Siden storskala-invasjonen i Ukraina, har det sterkeste bildet av Putin i vestlig offentlighet avtegnet seg som en Hitler-figur. Er Russland nødvendigvis ekspansjonistisk og aggressivt, potensielt også rettet mot Nato-land? To trekk indikerer en viss pragmatisme på russisk side. For det første har man tøylet noen av de mest rabiate krigshisserne på bakken og gitt det russiske forsvaret ansvaret for krigføringen. For det andre har Kreml unnlatt å utvide dette til en krig mellom Russland og Nato i løpet av den tiden som er gått siden invasjonen. Det har vært nok av påskudd sett fra Kreml.
Jeg tenker at vi bør fortsette å vurdere hva slags aktør vi står overfor. Er det da klokt å overlate definisjonsmakten av fienden til baltere og polakker, med eksplisitt referanse til at bare disse tidligere ofrene for Sovjetunionens brutalitet «kjenner» Russland, slik jeg ofte hører det argumenteres fra vestlige tenketanker som Carnegie eller Atlantic Council? Også valget av Estlands tidligere statsminister Kaja Kallas som EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk indikerer at Europa følger denne logikken. I de fleste andre konflikter tenker man at gangsynet er skarpest på litt avstand.
Mens dagens lære sier at fremoverlent avskrekking, kanskje endog «rollback» gjennom de-kolonisering av Russland vil bringe oss freden, husker jeg vi lærte om «sikkerhetsdilemmaet» på statsvitenskapen på nittitallet. Det innebar at en motpart kan komme til å tolke våre trekk på en annen måte enn det vi selv har til hensikt. For eksempel kan motparten oppfatte vår «defensive» avskrekking som offensiv, og så i neste omgang reagere med eskalerende tiltak han selv hevder er defensive, men som vi oppfatter som offensive og truende. Slik kan en eskalerende spiral oppstå, både i et våpenkappløp og i en potensiell utvidelse av en varm konflikt til stadig større territorier og med stadig mer dødelige våpen. Resultatet kan bli total krig og mindre sikkerhet for alle. Denne modellen synes stadig så relevant for meg når jeg forsøker å forstå situasjonen vi befinner oss i. Men det kan være jeg tar feil. Vår egen Espen Barth Eide har åpenbart forkastet denne lærdommen. I mai 2024, og i strid med Washingtons politikk så langt i krigen om å ikke tillate ukrainerne å ramme inne i Russland med vestlige våpen, sa Eide at Ukraina kan bruke våpen fra Vesten mot Russland i Russland. Dette var helt logisk siden det var Russland som først hadde angrepet Ukraina. Noe tidligere hadde Natos generalsekretær Jens Stoltenberg sagt det samme.
Sist, mest eksistensielt fordi det kan bringe oss inn i spiralen mot bruk av kjernevåpen: Har de vestlige maktenes egen opprustning og utplassering av våpen på eget territorium og i avskrekkingens navn ingen mulig negativ påvirkning på tragediens videre utvikling? I 2019, under Trump-administrasjonen og med henvisning til at Russland brøt avtalen, trakk USA seg fra INF-avtalen, den nest siste nedrustningsavtalen fra den kalde krigens dager som la begrensninger på utplassering av mellomdistanseraketter i Europa. Siden den gang har Russland utplassert Iskander-raketter som kan bære kjernevåpen i Kaliningrad. Nå i juli meldte Washington at de vil begynne å utplassere Tomahawk-raketter og hypersoniske våpen i Tyskland fra 2026. Putin svarte med at dette ville frigjøre Russland fra alle restriksjoner på utplassering av mellomdistanseraketter, fordi de amerikanske rakettene ville kunne ramme russiske militære installasjoner. De siste årene har USA også utplassert mellomdistanseraketter av typen Typhon i Danmark og Filippinene og fått en lignende, truende reaksjon fra Kina. Er det likegyldig hva som gjøres fra vestlig side, siden Russland har skylda for Ukraina-krigen? Er det ingenting som kan gjøres annerledes fra denne siden for å unngå å føre Kina og Russland tettere sammen – mot oss og potensielt inn i en enda større tragedie i tiden som kommer?
Når dette er skrevet, kan i hvert fall jeg finne fred i at tvilen er uttrykt. Når jeg vender tilbake til kontorpulten på mandag, kan jeg skrive videre på artikkelen som hevder at Russlands ekstreme bruk av tvangsmakt for å holde kontroll over Tsjetsjenia via Kadyrov på sikt kan komme til å avføde en ny væpnet motstand mot Kreml. Ikke for å si at dette bør skje, men fordi det kan skje.