Er Russland fascistisk?

Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen 11. juni 2022

Det pågår flere steder en viktig debatt om hvorvidt Russland er fascistisk. Debatten er ikke helt ny: Anklagen har kommet med jevne mellomrom i USA siden 2004. I Russland har merkelappen blitt brukt av enkelte opposisjonelle. Invasjonen 24. februar har aktualisert spørsmålet: Er Russland fascistisk?

I faglig sammenheng er det et klart mindretall som argumenterer for det. Men i en kontekst hvor Russlands brutale krigføring i Ukraina har sjokkert mange, er det forståelig nok også en søken etter å finne en beskrivelse av regimet som rommer alvoret. ‘Autoritært’ og endog ‘diktatur’ virker for lett: Det gjelder tross alt mange stater, og mange av dem samarbeider vi med. Som beskrivelse for den ultimate ondskap, er fascisme det sterkeste kortet en har.

Russland er også her i en særstilling. I motsetning til verdens mange diktatoriske og autoritære regimer, er Russland vårt nabolag. Gjennom både russisk og europeisk idéhistorie har man definert hverandre ut fra den andre: Russland med referanse til Europa, med svingninger fra avvisning til omfavnelse. De siste ti årene har den pendelen svunget tilbake i russisk retorikk til avvisning, men med klarere avgrensning av at det gjelder det liberale Europa.

Siden det dominerende selvbildet i Europa av Europa er liberalt, blir det illiberale også de facto ikke-europeisk. Samtidig utgjør europeisk side av Russland omtrent førti prosent av europeisk landområde. Russland utgjør dermed ikke bare en mulig militær trussel, men også en trussel mot ideen om det europeiske. Debatten om fascisme har mange aspekter, men den er også vevd inn i dette: I søken etter en beskrivelse som ikke bare rommer det illiberale og autoritære, men det fullt ut moralsk forkastelige. Det autoritære Tyrkia er tross alt en del av NATO; det stadig mer illiberale Ungarn og Polen også en del av EU. Russlands krig, og parallelle utvikling på hjemmebane, utløser ønske om en mer avskjærende definisjon.

Hvis Russland kan kategoriseres som fascistisk, er regimet også da for alltid ekskludert. De sterke historiske analogiene tilsier at fascismen må bekjempes. Mens en kan ha dialog med autoritære, diktatoriske og totalitære regimer, betyr dialog med fascister både strategisk og moralsk kapitulasjon. I så måte har det en tilsvarende implikasjon som terrorismebegrepet: Å samarbeide er å gi etter for ondskap. Det er da heller ikke tilfeldig at Putins regime definerte tsjetsjenere som terrorister, myndighetene i Kyiv som nazister: Det legitimerte krig.

Debatten om hvorvidt Russland er fascistisk er derfor ikke bare faglig og begrepsteknisk, men og politisk. Den tydeligste fagstemmen til forsvar for at Russland er fascistisk, er professor i historie ved Yale, Timothy Snyder. Snyder viser blant annet til historiske analogier med Sovjettiden, russisk støtte til europeisk ytre høyre, og referanser av Putin til Ivan Iljin, russisk filosof med tette bånd til fascismen. ‘Ingen tenker fra det 20. århundre har blitt rehabilitert på slikt storslått vis i det 21., eller hatt slik innflytelse på verdenspolitikk’, skriver Snyder om Iljin. I en nylig kronikk i New York Times, vektlegger han mer kultstatusens funksjon som argument for at Russland er fascistisk: Kulten rundt Putin, kulten rundt de døde (fra 2. verdenskrig), samt en myte om en tidligere gullalder knyttet til Det russiske imperiet.  

Den skarpeste kritikken av fascismeklassifiseringen kommer fra Marlene Laruelle, professor ved George Washington University og en av verdens fremste autoriteter på russisk fascisme, Putins ideologi og russisk nasjonalisme. I boken ‘Er Russland fascistisk?’ imøtegår hun argumentene for fascismedefinisjonen: Ikke bare mangler Putins regime utopisk og revolusjonært innhold; det mangler også masseindoktrinering- og mobilisering. Regimet er pragmatisk og har samarbeidet med aktører på tvers av ideologiske skillelinjer, ikke bare ytre høyre. Putin har referert til filosofen Ivan Iljin totalt fem ganger, da med utdrag som gir en ‘konvensjonell fremstilling av Russland’.

Å kalle Russland fascistisk er intellektuell latskap, mente Laruelle i 2021. Spørsmålet kan så stilles om Russlands brutale krig i Ukraina endrer på konklusjonen. Her er den rådende konsensusen fremdeles at ‘fascistisk’ ikke treffer som begrep. Både Russlandsforskere og kjente faglige autoriteter på fascisme påpeker at selv om det er trekk ved regimet som minner om fascisme, som fetisjeringen av hypermaskulin autoritet og paramilitær kultur, er det viktige forskjeller. Regimet har på ingen måte en revolusjonær ideologi: Snarere er det vanskelig å få øye på en tydelig ideologi. Om noe, er den reaksjonær. Massemobiliseringen som kjennetegner fascisme, uteblir. Befolkningen er passiv og atomisert, og regimet mangler både kapasiteten og viljen til massemobilisering.

At sentrale eksperter på ideologisk utvikling i Russland avviser fascismedefinisjonen, handler ikke om moral. Forskere som Marlene Laruelle, Andreas Umland og Maria Snegovaya mener ikke å underspille alvoret i situasjonen. Men de mener begrepet forvirrer mer enn det forklarer om kompleksiteten i utviklingen i Russland.

Denne faglige konklusjonen besvarer imidlertid ikke det politiske spørsmålet: Hva gjør vi med Russland?  

Denne kronikken stod først på trykk i Klassekampen 11. juni, der Holm er fast spaltist.