En tikkende bombe

Russland har de siste to årene tatt i bruk militærmakt utenfor landets grenser for å bekjempe det lederne i Kreml anser som trusler mot nasjonal sikkerhet. Men Russlands største sikkerhetspolitiske utfordring kan vise seg å komme innenfra.

Konflikt

Annekteringen av Krim og intervensjonen i Syria har økt oppslutningen om Putin i Russland. Men statens begrensede evne til å ta vare på egne borgere vil på sikt føre til intensivert konflikt langs ulike skillelinjer. I russisk Nord- Kaukasus er det allerede konflikt mellom staten og muslimske befolkningsgrupper. Den kan komme til å ende i en enda større voldelig konfrontasjon.

40 prosent av Russlands befolkning opplever at staten ikke oppfyller sine forpliktelser overfor dem, viser nye meningsmålinger. Misnøye-nivået er snart like høyt som før annekteringen av Krim i mars 2014. Men det viktige spørsmålet er ikke hvor vanskelig russerne får det som følge av dårlige økonomiske tider, men hvem som får skylden, ifølge russiske sosiologer.

Mobilisering mot Putin?

Til høsten er det parlamentsvalg, og da kan Kommunistpartiets ungdomsorganisasjon mobilisere velgere mot Putin ved å vise til den enorme sosiale urettferdigheten dagens regime skaper.

Nasjonalister som Aleksej Navalnij og mer liberaldemokratisk orienterte opposisjonelle kan mobilisere ved å påpeke korrupsjon, valgfusk og politistatsmetoder.

Likevel er det liten sjanse for at de vil lykkes med å gi Putin skylden og vinne valget. Muligheten for å mobilisere til voldelig kamp, hvis de skulle ønske det, er enda mindre.

Putins grep om tvangsmakten er blitt demonstrert i Ukraina og Syria. For et par uker siden ble presidentens voldsmonopol hjemme utvidet med en ny nasjonalgarde. De militære styrkene, politiet og sikkerhetstjenestene utgjør Putins grunnfjell og blir i liten grad nedprioritert, tross økonomisk nedgang.

Skummelt dyktig

Men Putins makt er tuftet på mer enn tvang. Han har evnet å artikulere en identitet som har gitt russerne selvrespekten tilbake. Russland er ikke en nikkedukke for Vesten, det er et land med stolte tradisjoner, og kan forsvare sine egne interesser.

Putin er også skummelt dyktig til å overta en mulig opposisjons agenda og gjøre den til sin. For eksempel ble de etniske russernes nasjonalistiske program imøtegått med Krim-operasjonen. Putin ble russernes mann.

Dessuten sitter han med roperten i hånden. Ingen uavhengig røst får nok taletid i mediene til å underbygge at Putin ikke er Russlands mann.

Ikke i Nord-Kaukasus

Putins flerdimensjonale grep om makten gjelder imidlertid ikke russisk Nord-Kaukasus.

Under krigen mot Tsjetsjenia fra 1999 ble alle tsjetsjenere behandlet som terrorister. Deretter har det pågått en jakt på «ekstremister» med utstrakt bruk av tvangsmakt i hele Nord-Kaukasus, som rammer både moderate og ekstreme opposisjonelle.

Denne situasjonen gjør at store befolkningsgrupper her har problemer med å oppfatte Putins Russland som en stat de kan være del av.

Oppfatningen styrkes av en voldsom og økende fiendtlighet blant russere mot mennesker av nordkaukasisk opprinnelse. Den forsterkes av at det regionale lederskapets lojalitet ligger i Moskva, ikke hos befolkningen.

Flere fremmedkrigere

Alt dette gjør andre sosiale entreprenører langt mer attraktive enn Putin, og de bruker andre kanaler enn russisk tv for å mobilisere. Få fremmedkrigere reiste fra Nord- Kaukasus til Irak og Syria fra 2011 til 2013, ifølge forskere som gjør feltarbeid blant opprørerne.

Men etter brutale «utrenskninger av terrorister» før Sochi-OL i 2014 har strømmen fra Dagestan og Tsjetsjenia til Syria og Irak økt. Frem til desember hadde i alt 4700 reist.

«Hjulpet» til Midtøsten

Alt tyder på at russiske myndigheter har oppfattet deler av problemet.

Flere fremmedkrigere skal ha blitt «hjulpet» til Midtøsten av russisk sikkerhetstjeneste. Putin har oppgitt behovet for å drepe terroristene der i stedet for på eget territorium som en grunn til å bombe i Syria. Analyser av Russlands bombemønster i Syria bekrefter taktikken.

Spørsmålet er hvordan krigerne håndteres når de vender tilbake. Vi ser konturene av en strategi i Nord-Kaukasus der bruk av tvangsmakt er enerådende. Det er problematisk i forholdet til andre stater, men enda mer problematisk overfor en egen befolkning, som hverken inkluderes eller representeres.

Å rekruttere til voldelig motstand mot Putin i Russlands mest fattige og mest korrupte region, med flest arbeidsledige og størst våpentetthet, vil utvilsomt bli lettere enn å mobilisere motstand ved valgurnene.

Denne kronikken ble først publisert i Morgenbladet 6. mai 2016.