En ny sikkerhetsrisiko

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 26.11.24.

For ganske nøyaktig 30 år siden stemte det norske folk nei til EU-medlemskap for andre gang og valgte EØS-avtalen som grunnlag for vårt videre samarbeid med EU. Denne tilknytningen har tjent oss godt, men spørsmålet er om den er tilstrekkelig i dagens geopolitiske landskap.

«På tampen av 2024 står Europa overfor en rekke utfordringer: svak produktivitetsvekst, høye energipriser, en stadig mer konkurransepreget global økonomi og økende geopolitisk usikkerhet. Situasjonen er blitt ytterligere komplisert av Donald Trumps nylige valgseier i USA. Hans tidligere «America First»-politikk utfordret internasjonale avtaler og allianser. Det er grunn til å tro at hans nye periode vil føre til enda større press på Europas økonomi og sikkerhet.

Hvordan Europa møter denne utviklingen, vil ha store konsekvenser – også for Norge.

EU har allerede startet arbeidet med å møte utfordringene. To rapporter fra Europakommisjonen, Draghi- og Niinistö-rapportene, peker på nødvendige grep for å sikre Europas konkurranseevne og beredskap. Begge gir en dyster analyse av nåsituasjonen, men argumenterer samtidig for at EU har grunnlaget som trengs – så lenge ambisiøse tiltak settes i verk.

Rapportene skisserer klare prioriteringer:

Draghi-rapportens tre hovedgrep:

1. Lukke innovasjonsgapet: Europa må styrke vekstvilkårene for bedrifter, øke tilgang på kapital og satse mer på teknologier som kunstig intelligens. Forskning må i større grad kommersialiseres.

2. Grønn omstilling og konkurranseevne: EU må harmonisere politikk, bygge integrerte energimarkeder og utfordre Kinas dominans innen grønn teknologi.

3. Styrke strategisk autonomi: EU må redusere avhengigheten av Kina og USA, sikre forsyningskjeder og øke forsvarsinvesteringene.

Niinistö-rapportens beredskapstiltak:

1. Helhetlig beredskap: Et «all-hazards»-system der sivile og militære aktører samarbeider. Dette krever felles EU-standarder og bedre risikovurdering.

2. EU-Nato-samarbeid: Utvikling av protokoller for rask informasjonsutveksling og samarbeid i kriser, særlig mot hybride trusler.

3. Borgermobilisering: Økt risikobevissthet, utdannelse og tiltak for individuell selvforsyning.

EU har tidligere vist evne til å handle under kriser, som under eurokrisen, pandemien og krigen i Ukraina. Selv om løsningene ikke alltid har vært helt optimale, har EU beveget seg fremover. Som det sies: EU feiler seg fremover. Dette gir grunn til håp, men krever sterke ledere som kan samle medlemslandene.

Europakommisjonens president Ursula von der Leyen og Frankrikes Emmanuel Macron kan spille nøkkelroller, mens et eventuelt regjeringsskifte i Tyskland også kan tilføre ny dynamikk.

For Norge reiser dette spørsmålet: Er vår nåværende tilknytning til EU tilstrekkelig?

EØS-utredningen, Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen har alle påpekt at et tettere samarbeid er nødvendig. Likevel har vi sett hvor utfordrende det er å bli inkludert i EUs initiativer innenfor de rammene vi har i dag. Vi mangler fortsatt en avtale om helseunionen, vi står fortsatt utenfor EUs satellittkommunikasjonsprosjekt og har kun en intensjonsavtale om ytterligere sikkerhetspolitisk samarbeid.

Mange tenker at Nato er tilstrekkelig for Norges sikkerhet. Samtidig vet vi at sikkerhet i dag handler om langt mer enn militært forsvar. EU er i ferd med å videreutvikle verktøyene for å håndtere hybride trusler, økonomisk sikkerhet og forsyningskjeder – områder Nato ikke dekker. Både Sverige og Finland ser også begge institusjoner som nødvendige for nasjonal sikkerhet.

Med valget av Trump er det også større usikkerhet også rundt den amerikanske sikkerhetsgarantien. Europeiske allierte tvinges dermed til å ta mer ansvar også for territorielt forsvar. Dette krever økning i nasjonale forsvarsbudsjetter, men også tettere forsvarssamarbeid og integrasjon. Det er derfor ikke til å unngå at EU blir stadig viktigere også innenfor Nato.

25 av Natos 28 europeiske medlemsland er enten EU-medlemmer eller på vei til å bli det. Norge, Storbritannia og Island står utenfor. EU-landene møter derfor ofte godt samsnakket i Nato.

Storbritannia ser denne utfordringen og arbeider nå med å få på plass en avtale med EU som er mer omfattende og forpliktende enn den Norge har. Og siden Storbritannia er en betydelig militærmakt, og helt avgjørende for europeisk sikkerhet, er det også sannsynlig at en slik avtale vil komme på plass. Landet har også omfattende bilaterale avtaler med både Tyskland og Frankrike.

Til tross for den nylig undertegnede sikkerhetspolitiske partnerskapsavtalen Norge har med EU, har Norge ikke et forpliktende sikkerhetspolitisk samarbeid med Unionen – ei heller til helt sentrale medlemsland, som Frankrike.

Det er ikke til å komme utenom at EUs initiativer også fremover i stor grad vil prioritere sikkerhet for sine medlemsland. Norge kan håpe på – og jobbe for – å bli inkludert, men vi vet av erfaring at Norge ofte havner på sidelinjen.

I dagens geopolitiske situasjon fremstår Norges tilknytning til EU som en stadig større sikkerhetsrisiko. Det haster å finne løsninger som sikrer vår posisjon i Europas fremtid.