Det illiberale Europa

(Dagsavisen): I løpet av 2016 og 2017 har det vært oppstyr i EU rundt den politiske utviklingen i Ungarn og Polen. Begge landene kom inn i EU i 2004, sammen med fem andre tidligere østblokkland. For å få bli en del av det økonomiske og politiske fellesskapet måtte landene gjennomgå en rekke reformer knyttet til markedsøkonomi, demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper. Tanken var at landene skulle bli mest mulig like de eksisterende EU-landene.

I dag blir enkelte av de reformene enten direkte reversert eller utvannet. I Polen var det i juli store demonstrasjoner mot det regjerende nasjonalistiske og konservative Lov og Rettferdspartiet (PiS) og deres forslag om å reformere rettsvesenet.

Lovforslagene ble kritisert for å svekke domstolenes uavhengighet, blant annet ved å pensjonere sittende Høyesterettsdommere utnevnt av tidligere regjeringer. Partiet ville også gi parlamentet direkte makt til å utnevne medlemmer til Det nasjonale domstolsrådet.

Kort sagt ville endringene gi politikere mer makt over domstolene. Polens president Andrzej Duda har, til manges store overraskelse, foreløpig bremset opp prosessen ved å legge ned veto mot to av tre lovforslag. EU hadde truet med sanksjoner på grunn av brudd med EUs kjerneverdier, men få trodde de ville tørre å utfordre en av EUs største og mest vellykkede økonomier. Duda kjente nok likevel på presset.

Lovforslagene i Polen blir av mange tolket som et steg i retning av et mer illiberalt styre.

I løpet av de siste to årene har den polske regjeringen blant annet innført en ny overvåkingslov, og lagt press på media og politiske motstandere. Reformene sammenlignes med utviklingen i Ungarn, hvor det nasjonalkonservative partiet Fidesz har sittet med makten siden 2010.

I Ungarn har tilbakeslaget mot EUs liberale verdigrunnlag vært langt mer omfattende og direkte.

Under statsminister Viktor Orbán har regjeringen blant annet lagt begrensninger på ytringsfriheten og privat og offentlig media, svekket domstolenes uavhengighet, og utfordret sivilsamfunnet. I 2014 uttalte Orbán at «æraen av liberale demokratier var over», og i et intervju i desember 2016 håpet han at 2017 ville være året hvor folk ville gjøre opprør mot den liberale eliten og dets globale institusjoner.

Kritikere mener at Ungarn og til dels Polen kopierer Russlands autoritære og illiberale utvikling. Det gjelder også Tyrkia, som før var ivrige på å innrette seg etter reformkravene fra EU for å få medlemskap.

EU har vist seg svake i møte med intern verdikonflikt, og konsekvensen er at grensene for akseptabel politisk atferd stadig utvides. Paradoksalt nok var det nettopp illiberal nasjonalisme EU var ment å være et alternativ til da unionen ble grunnlagt etter andre verdenskrig. I dag ser vi at den formen for verdikamp blir stadig mer fremtredende i Europa.

Det er klare fellestrekk i de fire landenes politiske utvikling.

Gjennom lovendringer svekker myndighetene uavhengigheten til domstolene, sivilsamfunnet og media. I tillegg deler de et konservativt politisk tankegods, hvor regjeringene vektlegger statlig suverenitet, religion, familie og nasjon som et alternativ til det liberaldemokratiske tankegodset i EU.

Liberale verdier, og da særlig knyttet til familie, seksuell legning, grenser og sivilsamfunn, fremstilles som antinasjonale.

I 2012 sponset Russland en resolusjon i FNs menneskerettighetsråd som ønsket «en bedre forståelse og anerkjennelse av tradisjonelle verdier». Samme år definerte den ungarske regjeringen ekteskap som en forening mellom mann og kvinne. I 2013 ble det i Russland ulovlig å distribuere materiale om «ikke-tradisjonelle seksuelle forhold» til mindreårige, herunder homofili. I Polen anklager LHBT-aktivister den høyrenasjonalistiske regjeringen for å ha åpnet opp et rom for anti-homofile, høyreradikale krefter.

I Russland har den konservative dreiningen foregått parallelt med at den ortodokse kirken har fått styrket sin makt. De russiske myndighetene vektlegger nødvendigheten av å bevare den kristne europeiske tradisjon, i forsvar mot det «råtne» og dekadente Europa.

Tilsvarende begrunner myndighetene i Polen og Ungarn deler av den antiliberale politikken sin med referanse til kristne verdier. Likevel er det et poeng å ikke se dette utelukkende som en særskilt kristen vending: mye av den samme retorikken knyttet til tradisjonelle verdier ser vi blant annet i Tyrkia. Det retorikken her har til felles, er en motstand mot den liberale moderniteten som har dominert vestlig politisk tenkning og europeisk samarbeid.

Statlig suverenitet brukes her som forsvar for å legge begrensninger på sivilsamfunnet. I 2012 innførte Russland en lov som krever at NGOer som mottar utenlandsk støtte registrerer seg som «utenlandske agenter».

Selv legitimerte de loven blant annet ved å vise til en lignende amerikansk lov fra 1938. Kritikere av den russiske loven påpeker at loven i USA ikke blir brukt for å systematisk undergrave sivilsamfunnet, slik de mener loven gjør i Russland. I Ungarn ble en tilsvarende lov vedtatt i juni, og myndighetene har gått hardt ut mot menneskerettighetsorganisasjoner som Helsingforskomiteen. I Tyrkia ble lederen av tyrkisk Amnesty International nylig arrestert.

Sivilsamfunn støttet av EU og USA fremstilles stadig oftere som «ytre» fiender. Den formen for konservativ og illiberal nasjonalisme som vi ser i Russland, Ungarn, Tyrkia og Polen skiller seg fra den antiislamistiske høyrepopulismen i Nord- og Vest-Europa.

Som den amerikanske sosiologen Rogers Brubaker nylig har påpekt, er høyrepopulismen i Nederland, Frankrike, Østerrike, Sverige og Sveits i stor grad preget av en nasjonalistisk sivilisasjonsdiskurs. Fienden er islam, og de høyreradikale kreftene fremstiller seg stadig oftere som kristne forsvarere for liberale verdier som likestilling, homofiles rettigheter og ytringsfrihet. I Øst- og Sentral-Europa er islam mer knyttet til sikkerhetsutfordringer enn identitetsutfordringer, og det er det liberale som utgjør den største fienden. Det muliggjør også likhetstrekkene med Tyrkia.

I så måte har den illiberale nasjonalismen i Europa mer til felles med de konservative kreftene i Trump-administrasjonen. Domstolenes uavhengighet er imidlertid ikke truet i USA, og de kan derfor også stå imot politisk press.

Den luksusen har de ikke i alle europeiske land.

Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen 8. august 2017.