De unge danser mens de gamle slåss

I Kyiv virker krigen både langt borte og nær på samme tid. Tiden som har gått siden Russland angrep har satt dype spor. Det er fysiske spor i bygninger og infrastruktur, men det er nok de mentale rissene som mest preger de som bor her. 

Å leve med krig i flere år preger folk. Det synes imidlertid ikke så godt i Kyiv, hvor jeg var på feltarbeid forrige uke. Dagliglivet går sin gang. Det er folk i gatene, i parkene, på bystranden langs Dnipro-elven, og på kafeer, restauranter og barer. Alarmene, som innbyggerne har som apper på mobiltelefonene, gir beskjed om angrep med jevne mellomrom, men folk fremstår nesten blaserte. Dette er noe de er vant til, og etter hvert som tiden har gått og krigen varer ved, trekker mange etter hvert bare på skuldrene og fortsetter med hva de nå enn holdt på med.

På tross av krigen fortsetter folk å forelske seg, gifte seg, få barn, ta utdanning, skaffe seg bolig og skifte jobber. Det gjør de også i Kyiv, men krig endrer samtidig hvordan folk lever. Noen lever mer intenst og hurtig. 

Alt skal skje her og nå, morgendagen er usikker. Andre blir passive og holder seg mest hjemme for seg selv eller sammen med sine nærmeste. Alle er imidlertid merket av krigen, og minnene fra februar 2022, da de russiske styrkene bare var noen kilometer utenfor byen, sitter dypt i den kollektive minnebanken. I Kyiv fremstår derfor krigen både som utholdelig og uutholdelig på samme tid.

Tror fortsatt på seier i Ukraina

Snart tre år inn i krigens mest intense fase tror man fortsatt på seier. For ukrainere flest startet ikke krigen med Russlands storskala angrep i februar 2022, men ti år tidligere, med Krim og Donbass.

Uansett, hva som forstås som å vinne krigen er det nå stadig mer ulike oppfatninger om. For noen er det president Zelenskyjs standpunkt: at Russland skal ut av alle territorier de har okkupert, Krim inkludert. Andre, derimot, ser ut til være på gli mot noe som minner om kompromiss. Statusen til Krim er det noen som er villige til å diskutere, og nye opinionsundersøkelser viser at andelen av befolkningen som er villig å bytte land også i øst mot fred med Russland, er økende. De er fortsatt i et mindretall (rundt 30 prosent), men det er fler enn tidligere, og jo lengre krigen varer er det grunn til å tro at dette tallet kan øke.

Vil nærmere Europa

Alle unge i Kyiv jeg har snakket med vil nærmere Europa. Disse er neppe representative, da de er unge studenter som snakker noe engelsk. Uansett vil de inn i EU og Nato. De fleste er også lite villig til å inngå kompromiss med Moskva. De vil se Russland slått og tvunget til å betale krigserstatning, men vil heller ikke til fronten. 

Kyivs unge fra middelklassen fester, skåler og trosser Putin ved å vise at de kan holde ut krigen, men vil ikke selv delta i den.

Frontsoldater fra rurale områder

Krigen blir dermed både noe veldig nært, men også noe fjernt. Man har ikke selv vært ved fronten og mange kjenner ikke noen som er det. De fleste frontsoldatene kommer fra mer rurale områder eller fra byenes arbeiderklasse, og de er betydelig eldre enn ungdommene jeg møtte ved universitetene og ute i byen på ettermiddag og kveldstid. 

Gjennomsnittsalderen på soldatene ved fronten er over 40 år, og den dagen freden kommer, vil Ukraina stå ovenfor en generasjonskløft man må ta på alvor.

Satt på spissen kan man si at middelaldrende menn fra bonde- og arbeiderklassen slåss, mens middelklassens barn viser sin motstand og evne til å holde ut ved å fortsette som før. Slik kan det se ut, men heller ikke i Kyiv lever de unge helt som før. 

Mange snakker om å dra. Blant unge menn som kan bli kalt til fronten, snakkes det lavmælt om hvilke strategier de kan benytte for å unngå å bli sendt i krigen. Komme seg ut av landet på en måte, fortsette å studere, finne seg en jobb som gjør at man ikke blir utkalt, eller betale seg ut gjennom å skaffe seg en legeattest som stridsudyktig.

Omfattende korrupsjon i Ukraina

Det siste er ikke uvanlig, da korrupsjon fortsatt er omfattende i Ukraina. Dette er også en del av krigens bilde, og det blir ikke mindre viktig gitt de enorme beløpene som ruller inn i landet fra landets allierte i Vesten. 

Mitt poeng er ikke at dette er feil. Hvis Ukraina skal kunne klare å forsvare seg, må de få mer hjelp enn kun stridsmateriell. Men Vesten må også forstå at når så store beløp settes i bevegelse, vil det skape utfordringer, knyttet både til hvem som tar del i dem og dessverre også hvem som kan utnytte dette til egen vinning. Det er i liten grad soldatene som kjemper ved fronten. De får stridsmateriell, men ikke de andre mulighetene som dukker opp for unge i storbyene med universitetsutdannelse og språkkompetanse.

Sitter langt inne å dra til fronten

Hvordan krigen vil utvikle seg er umulig å si. Ukraina har vist stor forsvarsevne, og kanskje kan de få til enda mer på slagmarken. Det vil i så fall være første gang i krigshistorien noen vinner en krig med en såpass aldrende hær. Det er også mulig at de klarer å få flere unge til fronten, men det ser ut til å sitte langt inne. 

Uansett kommer krigen til å ta slutt en gang, og Ukrainas venner, som nå bruker store summer både på våpenstøtte og for å holde landet i gang økonomisk, bør tenke mer på hvordan det å leve med krig endrer det ukrainske samfunnet. Hva tenker folk om en fremtid uten krig? Hvordan skal frontsoldatenes krigerkultur passe sammen med den urbane, ungdommelige og vestlig liberale kulturen som vokser frem i Kyiv? Det er bare noen av spørsmålene som det bør reflekteres over – før det blir vanskelig å gjøre noe med det.

Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen 19. september 2024. Morten Bøås var i Ukraina i begynnelsen av september for å gjøre feltarbeid til forskningsprosjektet RE-ENGAGE, som du kan lese mer om her.