Britisk EU-splittelse

Dette er temaet Dr Julie Smith drøfter i sin ferske policy brief. Smith er direktør for «The European Centre at the Department of Politics and International Studies» ved Cambridge University, og forsker ved Robinson College.

10. november 2015 sendte Storbritannias statsminister David Cameron et brev til Det europeiske råds president, Donald Tusk. I brevet beskriver han problemene han mener må løses før han kan anbefale at Storbritannia skal forbli medlem av Den europeiske union.

- Et slikt brev er uvanlig, men det er også uvanlig at et medlemsland aktivt vurderer å forlate EU. Tradisjonelt har EU blitt sett på som en magnet som tiltrekker seg medlemmer fra hele Europa, Asia og Nord-Afrika. Det faktum at et mangeårig medlem som Storbritannia nå tenker på å trekke seg ut, har skapt bekymring og frustrasjon i EU, skriver Smith i sin policy brief.

Se seminaret «Reform, Renegotiation, Referendum - the UK's uncertain European future» Smith holdt på NUPI:  

Folkeavstemningen

Formelt kan avstemningen holdes så sent som 31. desember 2017, i løpet av formannskapet i EU, men av politiske årsaker blir det nødvendig med en avgjørelse senest våren 2017, påpeker Smith:

- Det blir sett på som uønsket å vente til slutten av 2017. Det virker som den britiske regjeringen ønsker å holde folkeavstemning innen utgangen av juni 2016, hvis mulig, for å unngå en gjentakelse av parlamentsvalget i 2015 der migrantkrisen påvirket opinionen.

Mange grupperinger

En valgkomite kommer til å utpeke to paraplyorganisasjoner til å lede hver sin side, for og imot videre EU-medlemskap. De vil motta sju millioner hver i statlig finansiering, i tillegg til rikskringkasting og noen andre rettigheter.

- Det er flere grupperinger på begge sider, men den største gruppen som ønsker å forbli i EU er stort sett konsentrert rundt «Britain Stronger in Europe (BSE)». De som jobber for at Storbritannia forlater EU er fordelt i to hovedgrupperinger «Vote Leave» and «Leave.eu». Hvis de ikke klarer å bestemme internt hvilken gruppe som skal lede arbeidet, blir det opp til valgkomiteen, skriver Smith.     

Parlamentarisk avstemming

 - I motsetning til alle de andre landene som har søkt sent om EU-medlemskap, ble det ikke avholdt folkeavstemning i Storbritannia om å bli med i 1973: beslutningen ble tatt på bakgrunn av en parlamentarisk avstemning. Men i 1975 ble folket spurt om de ønsket å være med i det europeiske felleskapet. Resultatene viste at et sterkt flertall var for, opplyser Smith.  

Reforhandlinger

- I 2013 fikk Det konservative parti statsminister David Cameron til å love en reforhandling om EU-medlemskapet før folkeavstemningen ble avholdt.    

- Cameron måtte derfor tale sin EU-sak ikke bare for de britiske velgerne og partnerne i de andre EU-landene, men også innad i sitt eget parti. Reforhandlingene handlet om fire viktige områder for Storbritannia: Økonomisk styring, konkurranseevne, suverenitet og innvandring, skriver Smith.

EU-skeptikere

Noen av medlemslandene er redde for at EU-skepsisen skal spre seg, skriver Smith videre:

- Mens de fleste av de andre 27 medlemslandene ønsker at Storbritannia skal forbli i EU og mener at de bidrar positivt, er de samtidig frustrerte over «særbehandlingen» de mener Storbritannia får. De Europeiske lederne er også redde for at Storbritannias vingling kan føre til flere EU-skeptikere i flere land. Som igjen kan føre til krav om nye reformer.     

Camerons visjon

Det var den 23. januar 2013 Cameron skisserte sin visjon for Storbritannia i Europa og lovet EU-avstemning, i en tale han holdt ved landemerket Bloomberg. Han snakket om viktige reformer, men viktigst av alt var lovnaden om en folkeavstemning i EU-spørsmålet innen utgangen av 2017, hvis partiet hans beholdt makten etter valget i 2015.

- Det ble ansett som en genistrek. Innad i partiet ble det satt stor pris på dette. I de kommende valgene kunne han bruke slagordet: «Reform, reforhandling og folkeavstemning. Det er kun toryene som gir deg EU-valget!» skriver Smith.   

Cameron erkjente betydningen av å sikre støtten fra de 27 EU-lederne før de formelle forhandlingene og arrangerte derfor flere møter med viktige skikkelser i EU, blant andre finansministeren George Osborne, utenriksminister Philip Hammond og Europaministeren David Lidington. Etter møtene hersket det en viss frustrasjon blant Storbritannias samtalepartnere.

- De klaget på at de ikke visste hva statsministeren ønsket, oppsummerer Smith.

Konklusjon

For Cameron er det vanskelig å oppsummere sine reformer og reforhandlinger med EU-partnerne fordi han innad i partiet ser stor splittelse i EU-spørsmålet. Han har bedt både parlamentsmedlemmene og medlemmene i EU-parlamentet tie om sine syn på saken til han har fullført reforhandlingene.

- Camerons håp er å sikre en avtale som er god nok for ham å være i stand til å anbefale at Storbritannia skal forbli i EU, men han har gjentatte ganger sagt at han kommer til å anbefale å forlate EU hvis avtalen ikke blir god nok. Veldig få har tro på at det sistnevnte er tilfelle, konkluderer Smith.