Bør Norge bli USAs 51. delstat?

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten 07.11.24.

De siste ukene har jeg spekulert over om det ville være best for Norge å bli det 28. medlem av EU eller USAs 51. stat, som et slags Puerto Rico. Bakgrunnen er at USAs økonomi vokser og vokser. Den har utkonkurrert alle andre OECD-land siden finanskrisen. I 2008 hadde EU og USA tilnærmet lik økonomisk størrelse. I dag er USAs økonomi nesten dobbelt så stor.

Logikken er som følger: I en verden preget av utstrakt risiko, hvor vi ikke vet om den neste krisen vil ta form av krig, pandemi, finansiell kollaps eller hybride angrep, er det viktig med sterke allierte.

USA hjelper oss militært via Nato, men vi er avhengige av EU for sivil beredskap.

Gitt utviklingen i styrkeforhold og ressurser i USA og EU er det viktig å se for seg at et scenario der EU gjerne vil, men ikke kan hjelpe, mens USA kan, men ikke vil.

Reell norsk suverenitet avhenger ikke av grenser og grunnlov. Evnen til å beskytte borgere og territorium avhenger snarere av at andre hjelper oss når det drar seg til. Det gjelder både våpen, avskrekking, medisiner, finansiell stabilitet og markedsadgang.

Å mene at Norge skal vurdere en Puerto Rico-modell fremstår sikkert som kontrært rett etter at Donald Trump og det republikanske partiet har tatt politisk storeslem. Likevel er det et viktig tankeeksperiment, for det tvinger frem en mer kritisk refleksjon om vår avhengighet av både EU og USA.

Skjult avhengighet

Vi er avhengige av EU for så mangt. Gjennom EØS-avtalen får vi markedsadgang. Samtidig innlemmer vi en rekke EU-regler som vi har liten eller ingen innflytelse over. Nato-samarbeidet går i økende grad langs et EU-spor. Norske representanter opplever angivelig at det er som å komme inn i en TV-serie i episode tre. Om USA bestemmer seg for å ilegge toll på import fra EU, vil Norge nok en gang måtte be EU om å bli tatt med på mottiltakene som iverksettes.

Her går debatten i vante spor, hvor utdaterte oppfatninger om suverenitet – «det er vi som bestemmer her på berget» – skjuler den faktiske avhengigheten vi har av EU.

Diskusjonen om USA antar en helt annen form. Vi er så avhengige av USA for vår sikkerhet at norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i overveldende grad er organisert rundt målet om å holde seg inne med og på ulikt vis hjelpe USAs utenrikspolitikk.

Norges bidrag til fred og forsoningsarbeid i ulike deler av verden begrunnes gjerne realpolitisk med at det er hard valuta overfor USA.

Ideen om at Norge er «Nato i nord» følger samme lest – det handler om å gjøre seg viktig for USA. Vårt militære bidrag i Afghanistan var også knyttet til å være det den regjeringsoppnevnte Afghanistan-kommisjonen valgte som tittel på sin rapport, nemlig «En god alliert».

USAs tilstedeværelse i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk er så altomfattende at den er skjult i åpent lende. Det er nesten som vi allerede er et slags Puerto Rico.

Puerto Rico er et selvstyrt territorium hvor de er amerikanske borgere, men ikke har stemmerett, ikke betaler skatt til føderale myndigheter og kun har en observatør (kommisjonær) i Kongressen. I realiteten tilhører Puerto Rico USA, er underlagt USA, men er ikke del av USA.

Hva betyr det for oss?

Og så dukker spenningen og uroen opp hvert fjerde år: Velger amerikanerne en president vi liker og kan stole på? Hva betyr det for oss?

Som Christina Pletten påpekte i sin kommentar på valgdagen, sier det mye om vår avhengighet av USA at det står så mye på spill for oss når det er valg i USA.

Historisk sett har USA politisk fulgt en bane vi i Norge enten har feiret, eller i det minste vært komfortable med. Men ikke nå lenger. Trump har endret det politiske landskapet i USA totalt, ikke bare med sin bøllete og ustabile adferd, men også – og vel så viktig – ved å redefinere profilen til det republikanske partiet.

Men avveiningene mellom en USA- eller en EU-orientert strategi for faktisk å beskytte borgere, grenser og finanser forsvinner ikke av den grunn.

Kanskje var valget av Trump det som skal til for at EU kan investere mer i egen fremtid? Vel så sannsynlig er det at Trumps presidentperiode speiles av opposisjon mot satsing på fremtidens teknologi og grønn omstilling fra de samme politiske strømningene i Europa.

Kritisk debatt

En realpolitisk vurdering av hvem som vil trå støttende til når vi trenger det, tilsier at man ser utover hvem som akkurat nå har nøklene til regjeringskontorene. Det krever en langsiktig tidshorisont. Og ikke minst nytenkning om hvordan vi forvalter politiske og finansielle ressurser.

Vår suverenitet er en slik ressurs. Den kan limes tettest inntil USA, eller til EU, mot forpliktende avtaler om støtte og samarbeid når det virkelig trengs.

Som investorstat har vi likeledes stort handlingsrom til å knytte andre stater tettere til oss. Igjen står valget mellom EU og USA: Skal vi ri på kunstig intelligens-bølgen og produktivitetsveksten i USA, eller skal vi bidra til at Europa får på plass de investeringene som Draghi-rapporten mener er nødvendige for at EU i fremtiden skal henge med økonomisk?

Faren er at Trumps periode som president vil by på så mye kaos og hoderisting at den daglige dramatikken i amerikansk politikk tar fokuset vekk fra langsiktige veivalg i norsk politikk.

Dypest sett handler dette om at vi baserer debatter om slike veivalg på en feilaktig forståelse av suverenitet. Det skjuler vår dype avhengighet av andre.

Kanskje kan Trumps valgseier bidra til å løfte frem kritisk debatt om denne avhengigheten og hvordan vi skal stille oss: Skal vi satse på et økonomisk og teknologisk sterkt USA som er politisk splittet, eller på et vesentlig svakere EU som har sine egne politiske uenigheter som må håndteres?