Beirut: De knuste drømmers by

(Aftenposten): Libanesere trosset faren for liv og helse og strømmet til Beirut tirsdag kveld og onsdag morgen for å hjelpe de sårede, rydde boliger og gater og gi blod. Men nå er sinne mot makthaverne som kunne utsette befolkningen for en slik fare, i ferd med å overta for sjokk, vantro og sorg over de døde.

Vil denne vreden kunne forløses gjennom reformer av Libanons økonomiske og politiske system, eller vil nok en sjanse for å redde landet bli forspilt?Tirsdag 4. august opplevde Beirut, Libanons hovedstad, en av de største eksplosjonene som noen gang er registrert i en hovedstad. Etterforskningen så langt tyder på at katastrofen skyldes 2700 tonn sprengfarlig ammoniumnitrat som angivelig skal ha blitt lagret i Beiruts havneområde i årevis. Det lokale tollvesenet skal angivelig ha advart rettsvesenet flere ganger om faren for en potensiell giganteksplosjon i Beirut. Likevel ble ingenting gjort.

Enorm korrupsjon

I Libanon er ulykken blitt et symbol på det politiske misligholdet og vanstyret som lenge har preget landet. Som Aftenposten skriver 6. august, er det grunn til å tro at ingenting ble gjort med tonnene med farlig sprengstoff i Beiruts havn fordi de som kontrollerer havnen, ikke ble enige seg imellom om hvordan de skulle selge det, og eventuelt fordele potten.

Havnen i Beirut har i tiår vært allment kjent som et av de mest korrupte stedene i landet, der flere politiske partier høster personlig gevinster som senere går inn i politikernes mange praktvillaer.

Korrupsjonen og andre ulovlige økonomiske aktiviteter i Libanon utviklet seg spesielt under borgerkrigen (1975–1990) og fortsatte etterpå. Politiske partier deler staten mellom seg og kontrollerer ulike økonomiske «melkekuer» internt i staten, som for eksempel landets elektrisitetsselskap som går med notorisk underskudd som dekkes av statsbudsjettet, og ikke har klart å levere stabil strøm til befolkningen.

Systemet for politisk og administrativ maktfordelingen i landet, der ressurser deles mellom landets 18 ulike religiøse grupper («sekter»), muliggjør slik bunnløs korrupsjon.

En hel generasjon kan søke å forlate landet

Til tross for at Libanon regnes som et demokrati, har vanlige folk og aktivister vanskelig for å holde politikerne ansvarlige. Mange stemmer ved valg kjøpes og selges. Slik favoriseres de som har posisjoner fra før, og som utgjør mange av landets rikeste.

Landet opplevde likevel et vendepunkt oktober i fjor, da demonstrasjoner brøt ut mot regjeringens plan om å skattlegge mobilapplikasjonen Whatsapp for å hinder ytterligere underskudd på statsbudsjettet. Opp mot en million mennesker på det meste, i et land på 6,8 millioner innbyggere, fylte gatene, og i flere uker møtte 300.000-500.000 demonstranter opp daglig.

Men få tydelige lederskikkelser har stått frem, og demonstrantene har ikke samlet seg om et felles politisk program. Helt frem til i sommer var det fremdeles en hard kjerne som fortsatte å demonstrere.

Mens politikerne svikter, stiller sivilbefolkningen opp for hverandre. Men selv om venner og ukjente kan vise solidaritet med de mange rammede ved å rydde hverandres sprengte hjem for knust glass, må politikerne også på banen. Troverdig ledelse fra landets myndigheter er helt fraværende. For det dreier seg også om knuste hjerter og drømmer – og det er fare for at en hel generasjon ungdommer, mange høyt utdannet, nå skal søke å forlate landet i mangel på en fremtid der.

Svært få straffes

Libanons statsminister har satt havneansvarlige i husarrest og opprettet en granskningskommisjon. Men det er fare for såkalt «scapegoating», at de som sitter høyt oppe, utnevner syndebukker. Vi vet fra tidligere hendelser i Libanon at etterforskning ofte skrinlegges her, at politikere beskytter sine egne fra rettsforfølgelse, og at det ofte bare er de minste «fiskene» som straffes, mens de på høyere nivå går fri.

Makthaverne vil nødig at «små fisker» kan komme til å vitne mot dem i retten og avsløre deres eventuelle lovbrudd, og også disse går fri. Mangelen på et uavhengig rettssystem i Libanon er en fundamental svakhet ved det skjøre demokratiet i landet. Reform av rettsvesenet er således et av hovedkravene til demonstrantene som har fylt gatene landet rundt siden oktober i fjor.

Selv i høyt profilerte sakene som har rammet landets statsminister, har man ikke klart å straffeforfølge de skyldige. Etter drapet på tidligere statsminister Rafik Hariri i 2005 ble en internasjonal etterforskning opprettet. Den gangen ble 22 mennesker drept og 223 såret av en bilbombe som veide 1000 kg.

Kun reformer kan redde landet

Den internasjonale granskningen av Hariri-drapet pekte etterhvert på fem fotsoldater i Hizbollah, den sjiadominerte motstandsorganisasjonen som også er et politisk parti og veldedighetsorganisasjon. Hizbollahs våpenlagre er langt større enn den libanesiske hærens.

Hizbollah har anklaget etterforskningen for å være politisk motivert og har nektet å samarbeide. Den internasjonale domstolen skulle etter planen ha avgitt sin dom mot de siktede denne uken, men dette er blitt utsatt to uker grunnet situasjonen.

Denne gangen skyldes trolig katastrofen politisk mislighold over hele rekken og ikke onde intensjoner fra én politisk side. Men uaktsomheten blant Libanons politikere har vist seg så stor at folk med rette kan stille makthavende til ansvar.

Det er for tidlig å si hvorvidt folks sinne over at en slik katastrofe kunne skje, vil ende i ny massive demonstrasjoner i gatene. Det som er helt sikkert, er at befolkningens sinne kun kan bli forløst gjennom reelle økonomiske, rettslige og politiske reformer – og en målrettet kamp mot korrupsjon.

Libanons skjebne er endelig tragisk, og landet trenger nå all den hjelp det kan få: Nødhjelp og økonomisk hjelp, men også internasjonal hjelp til å presse gjennom nødvendige økonomiske og politiske reformer for å sikre landets overlevelse.