10 ting å tenke på før, under og etter feltarbeid på voldelige steder
LANG ERFARING: NUPI-forsker Morten Bøås har flere tiår med erfaring fra feltarbeid i konfliktsoner bak seg. Sammen med Bliesemann de Guevara har han redigert en bok hvor et tyvetalls forskerkolleger deler sine erfaringer fra denne typen arbeid.
LANG ERFARING: NUPI-forsker Morten Bøås har flere tiår med erfaring fra feltarbeid i konfliktsoner bak seg. Sammen med Bliesemann de Guevara har han redigert en bok hvor et tyvetalls forskerkolleger deler sine erfaringer fra denne typen arbeid.
«Jeg følte spenningen bygge seg opp i bilen, men valgte å ignorere den,» skriver NUPI-forsker Morten Bøås i boken «Doing Fieldwork in Areas of International Intervention».
Bøås var på feltarbeid i Mali. Nå befant han seg i en bil i en folketom gate i utkanten av landets hovedstad Bamako, bare i selskap av en lokal «fikser» og en sjåfør, på vei til et møte med en angivelig opprørskriger. Bøås hadde alltid levd etter en regel om å ikke ta med seg folk som jobbet for ham i felt til steder han ikke var komfortabel med å dra selv. Denne gangen hadde imidlertid erfaringer med vanskelig tilgang til felten i Mali ledet ham til å inngå kompromisser med seg selv.
I den nye boken, utgitt på Bristol University Press i juni 2020, forteller han og 21 andre erfarne forskere som jobber med Sentral- og Sørøst-Asia, Midtøsten, Kaukasus, Sentral-, Vest-, og Sør-Afrika, samt Sørøst-Europa, om forvirring, feiltrinn og fare når de har arbeidet i konfliktområder.
Et tilbud som vanskelig kunne avslås
Bamako, noen dager tidligere: I løpet av år med forskning på den konfliktrammede Sahel-regionen, beltet som strekker seg fra Mauritania i vest til Somalia i øst, hadde Bøås intervjuet en anselig mengde representanter for myndigheter, eliter, vanlige folk – og opprørsgrupper. Men nå fikk han et tilbud han vanskelig kunne avslå.
Den lokale fikseren tilbød et møte med en mann som skulle ha kjempet for Mokhtar Belmokthar, den mest ettersøkte jihadisten i Sahel. Her hjemme er Belmokthar kanskje best kjent som skikkelsen som sto i spissen for terrorangrepet mot gasskraftverket i In Aménas i 2013.
Tilbake i bilen var det tydelig at fikseren begynte å bli rastløs. Møtestedet skulle vise seg å være en folketom bakgård omkranset av tre forfalne bygninger.
«Enda mer nervøs ble han da ikke én, men fire, personer kom ut av skyggene og ba oss om å stoppe bilen og slå av lysene. Det var krystallklart at vi var på et sted vi ikke burde ha vært,» skriver Bøås i boken.
«Hey ho, let’s go»
- Det var ikke noe ransforsøk, men det ble fort ubehagelig stemning, og vi skjønte at dette kom det ingenting ut av. Det endte med at vi kom oss av gårde ved å kjøre noen av mennene til et annet sted. Men det må jo ha handlet om noe mer enn det. Kanskje de trodde det var penger i møtet, eller kanskje hadde disse krigerne tenkt å snakke, men ombestemte seg. Den dag i dag aner jeg ikke hva det handlet om. Det er et typisk eksempel på forvirrende situasjoner som kan oppstå i felt. Det er ofte intense arbeidsperioder med mye som skjer, og ofte skjer det fort, forteller Bøås i dag.
Historien fra Bamako er én av tre han har valgt å trekke frem i kapitlet sitt om ikke-likestilte samarbeid på risikofylte steder. Han har kalt den «Hey ho, let’s go».
- Poenget er at det var unødvendig å havne i den situasjonen. Fikseren var en ung og relativt uerfaren forsker, og vi havnet der fordi han hadde så sterk interesse av å få til noe som han ikke hadde godt nok nettverk til. Jeg burde stilt mye mer kritiske spørsmål. Jeg ble for ivrig, fordi jeg ikke så at han var på dypt vann, sier Bøås.
Et skjevt forhold
Ifølge ham illustrerer hendelsen hvorfor det er så viktig å være oppmerksom på skjevhet i forholdet mellom forskeren fra det globale nord og lokale partnere, forskere, assistenter og fiksere i det globale sør, noe som er tema gjennom hele bokkapittelet hans.
- Lærdommen er at du må ha et klart blikk for at det er et spill av interesser i sving også blant de du jobber med lokalt. Miljøet er veldig konkurransedrevet, og å få tilgang til en erfaren forsker kan bety muligheter for flere oppdrag eller til og med skrivesamarbeid og publiserte arbeider på engelsk. Konsekvensen er at folk kan ta seg vann over hodet og gjøre ting de ikke burde, forklarer Bøås.
- Machoholdning
Han etterlyser at flere av de erfarne feltforskerne deler både bekymringer, feilgrep og erfaringer med uventede situasjoner – og det er nettopp det han håper den nye boken skal bidra til.
- Det er nok et ikke ubetydelig preg av machoholdning i dette miljøet, og jentene som driver med dette er stort sett ikke bedre enn gutta. Forskning som innebærer å reise til steder som Mali, Kongo eller Irak, tiltrekker seg nok litt spesielle personer. Jeg har tenkt litt på at vi som har holdt på lenge og er blitt relativt veletablerte og anerkjente feltforskere, liker nok alle å fremstille oss selv på en viss måte. Jeg har nok ikke vært den verste, men heller ikke den beste, sånn sett. Vi er nok alle litt glad i et image som kule «dudes» som fikser ting.
- Få nettverk
Selv om Bøås og medredaktøren understreker at det er umulig å lage en universell oppskrift på vellykket feltarbeid, trekker han frem ett råd til nyslåtte forskere som skal ut i felt:
- Er du en ung forsker som på egenhånd skal i gang med et prosjekt, er rådet å snakke med folk som har vært der før, få hjelp til å skaffe nettverk, og bruke de nettverkene aktivt for å skaffe oversikt over sikkerhetssituasjonen. Stol ikke på én enkelt kilde, selv om kilden er en FN-ansatt som later som han eller hun har full kontroll.
Boka er særlig myntet på studenter, konsulenter og forskere som arbeider med forskning i konfliktsoner. Bøås mener den er viktig nettopp fordi den ikke er en teoretisk bok spekket med akademiske referanser.
- Om en skal velge kvalitativ eller kvantitativ forskningsmetode, for eksempel, er mye lettere å lese seg til teoretisk, enn hvordan du blir god på feltarbeid. Å fortelle forskernes egne historier så åpent, detaljert og ærlig, er det få andre bøker som gjør.
Fakta
Bliesemann de Guevara og Bøås’ 10 ting å tenke på før, under og etter feltarbeid
NB! De følgende rådene er hentet fra bokens konklusjonskapittel. Sammendrag og oversettelse til norsk står NUPIs kommunikasjonsavdeling for.
Før du reiser i felt:
1. Trenger du egentlig å gjøre feltarbeid?
I enkelte områder har «feltarbeidsindustrien» bredt om seg, noe som kan medføre for unødvendig forskning, eller det vi kan kalle «ihjelforskning». Dette har betydelige konsekvenser både for dem som blir «ihjelforsket» og de som blir glemt. Feltforskning er en inngripen som kan være forstyrrende i seg selv. Er feltarbeid nødvendig, eller finnes dataene du trenger alt i databaser eller litteratur?
2. Hvilken type feltarbeid er gjennomførbart, og hvor er felten?
Passer felten du har valgt ut til temaet for prosjektet ditt og forskningsspørsmålene? Og passer du til å reise dit du har tenkt deg? Hvilke ressurser har du? Som regel ender en opp med å snevre inn forskningsspørsmål til det som er mulig med hensyn til ressurser.
3. Finne riktig balanse mellom institusjonelle og faglige tilnærminger til feltarbeid og risiko
De fleste forskere må ta hensyn til sine institusjoners tilnærminger til feltarbeidsetikk og risiko, men institusjonelle tilnærminger kan også gi mange begrensninger. Disse hensynene må vurders opp mot faglige tilnærminger til feltarbeidsetikk- og risiko. Ting endrer seg raskt i felt, og noen ganger må beslutninger fattes raskt. Sterkt samarbeid mellom forskere fra det globale nord og sør er nyttig i denne sammenheng.
I felt:
4. Hva har du tilgang til?
Det finnes strategier for å gjøre forskning i utrygge områder, men noen ganger er en region utilgjengelig. Da må man tenke ut andre muligheter for å samle data, for eksempel å invitere deltakerne til å komme til et tryggere sted for å gjennomføre intervjuer.
5. Forsker, aktivist, sosialarbeider, venn? Ulike roller påvirker feltarbeidet
Å bry seg er en god ting, men hvordan vi bryr oss og hvordan vi viser det, har konsekvenser. Forskere er ikke journalister, NGO-representanter, aktivister eller etterforskere. Boken viser hvordan man kan vise empati uten å opptre som en slags sosialarbeider, og understreker at forskeren har ansvar for å unngå både sensasjonalisme og å gjøre dem man forsker på til ofre.
6. Posisjon og identitet i felt
Forskere blir også representert, feilrepresentert og misforstått i felt. For å unngå mange misforståelser, er det best å være ærlig og tydelig om hvem man er og hvilken rolle man har fra begynnelsen når man møter informanter og deltakere.
7. Penger og skjeve maktforhold
Som regel er det forskeren fra det globale nord som bringer med seg finansieringsmuligheter og kontrollerer prosessen. Å avklare forpliktelser, oppgaver, frister og betalinger kan bidra til at en unngår misforståelser. Forskere må være bevisst makten de representerer, fordi dette kan få andre til å gjøre risikable ting de ellers ikke ville ha gjort.
8. Å håndtere følelser, forvirring og feiltrinn i felt
Mange opplever feltarbeid som en følelsesmessig berg- og dalbane. Å kontrollere følelsene sine i selve forskningssituasjonen bør imidlertid være regelen. Forskere må forberede seg på følelser som utilstrekkelighet, forvirring og ensomhet. Noen grep kan være å ha et nettverk av kollegaer eller venner man stoler på og kan snakke med i felt eller på nett, å ha et «safe space» for å lufte følelser, eller å utveksle erfaringer med andre i samme forskningssituasjon.
Etter feltarbeidet
9. Skrive ned forskingen
Vil det du skriver gjøre at du ikke kan dra tilbake til områder du har forsket i eller bruke deltakerne i senere forskning? Du bør skrive om de du har forsket på med empati og med mål om å skape forståelse, og du skal alltid beskytte informantene dine.
10. De langsiktige konsekvensene av feltarbeid, og spørsmålet om å gi noe tilbake
Etisk feltarbeid handler også om de langsiktige konsekvensene av måten forskere gjør feltarbeid på, også for andre enn forskeren selv. Det er også viktig å ta hensyn til generasjonen av forskere som kommer etter en. Mange forskere deler ikke resultatene sine med deltakerne, noe som kan medføre at grupper og individer ikke vil bidra til forskning senere. Det er også viktig å være obs på at deltakere i forskning kan bli utsatt for risiko lenge etter feltarbeidet er over, for eksempel fordi konflikt- og maktdynamikker endrer seg, eller fordi kobling til en vestlig forsker kan bli ansett som spionasje.
Kilde: Berit Bliesemann de Guevara og Morten Bøås (2020): “Ten thing to Consider Before, During and After Fieldwork in a Violent or Closed Context”. I Doing Fieldwork in Areas of International Intervention. A Guide to Research in Violent and Closed Contexts (Bristol University press).