Innovative and absorptive capacity effects of education in a small, open economy
Norsk handel med de fattigste – mellom profitt og utviklingspolitikk
Der minst utviklede land (MUL) hadde fra 2002 toll- og kvotefri adgang til det norske markedet for alle varer. I 2008 ble denne “nulltollordningen” utvidet til å omfatte ytterligere 14 lavinntektsland. Reformen har ikke fort til en samlet importøkning fra de fattigste landene, men økt import av enkelte varer som blomster og noen grønnsaker fra Afrika. Importen fra andre utviklingsland har økt betydelig. For handel med landbruksvarer gjelder strenge krav til kvalitet, logistikk og helse som mange av de fattigste landene har problemer med å oppfylle, og handelen kan derfor være null selv i tilfeller der tollfordelen er på flere hundre prosent. Private standarder for etikk og miljø spiller også en økende rolle. Til tross for dette er det mange suksesshistorier der fattige land håndterer slike krav, og studien kartlegger suksesser så vel som feilslag. Halvparten av Norges import fra utviklingsland skjer indirekte via andre land, først og fremst i Europa, og på veien fra et u-land til Norge stiger varenes verdi i gjennomsnitt med 83%. Dette påslaget er større, jo mer av handelen som sendes indirekte, og større i handelen med fattige land. For handel med noen land kan påslaget være på flere hundre prosent. I rapporten drøftes ulike forklaringer. Høye prispåslag, drevet av handelskostnader og profittmotiv, er en del av historien. MUL+14-landene omfatter bare 2-3 % av økonomi og handel i ulandene og ¼ av verdens fattigdom. Ved å bedre markedsadgangen for lavere mellominntektsland (LM) kan det skapes mer handel med land som har inntekt på 1-5 % av Norges nivå, og som omfatter mer enn halvparten av verdens fattige. En del av landene i nulltollordningen er allerede blitt eller vil snart bli LM-land. En reform der LM-landene får betydelig bedre markedsadgang vil skape en gradvis overgang og unngå et handelsregime basert på utdaterte kriterier. De fattigste landene har mer grunnleggende utviklingsproblemer og de ”nest fattigste” er bedre i stand til å dra nytte av bedre markedsmuligheter i Norge. Høye prispåslag i importen kan tyde på svak konkurranse og bidra til å forklare Norges høye prisnivå, spesielt for matvarer. For en del matvarer er importen liten som følge av streng handelspolitikk, og dette begrenser antall aktører og dermed konkurransen.
BRICS, Energy and the New World Order
ONS (Offshore Northern Seas) er en stor olje- og energikonferanse som finner sted annethvert år. I 2012 ble for første gang politikere og næringslivsledere invitert til ONS Summit. Til toppmøtet bestilte ONS en NUPI-rapport om BRIKS-landene, med et særlig søkelys rettet mot energi. Hovedrapporten er tverrfaglig, og ble 28. august 2012 presentert på ONS av NUPIs direktør Ulf Sverdrup. Kapittel 1 av Karl Rich og Elana Wilson Rowe undersøker BRIKS-landenes roller som energiprodusenter og -konsumenter. Med Russland og Brasil som store produsenter, og Kina, India og Sør-Afrika som nettoimportører og konsumenter, utgjør BRIKS en heterogen gruppe. Kapittel 2 av Arne Melchior tar for seg endringer i fordelingen av verdens BNP og handel, som har en sterk innvirkning på verdens energietterspørsel. Det har i femti år vært en stor omfordeling av økonomisk masse fra Vest-Europa til Asia. Det siste tiåret har Nord-Amerika hatt en sterkere nedgang, mens nye regioner som Afrika og Latin-Amerika har vokst. En ny økonomisk verdensorden er langt på vei kommet. Kapittel 3 av Sverre Lodgaard undersøker BRIKS rolle på sikkerhetsområdet, med et særlig fokus rettet mot energisikkerhet. Ved å støtte «westfalske» normer om ikke-intervensjon, kan BRIKS-land i noen grad styrke sin egen tilgang til energi fra ulike regimer. Disse normene, og felles holdninger «mot Vesten» kan også bidra til mer BRIKS-samarbeid på sikkerhetsområdet. Kapittel 4 av Stein Sundstøl Eriksen og Ole Jacob Sending vurderer Kinas og Indias roller i Afrika, og frykten for et «kappløp om Afrika». Analysen underbygger ikke en slik frykt. Integrasjonen mellom BRIKS og Afrika er en illustrasjon på de raskt voksende nye koblinger og samarbeid «utover Vesten». I to bakgrunnsartikler foretar Arne Melchior en dypereanalyse av verdenshandel og økonomisk vekst, med store datasett for en lengretidsperiode. Analysen bekrefter omfordelingen av økonomisk makt og framvekstenav en ny økonomisk verdensorden. Veksten i Asia er industridrevet, med øktintra-regional handel. Veksten i de nye regionene det siste tiåret er i størregrad drevet av råvarer, med mer handel på tvers av kontinenter, og med enfallende andel for industrivarer i verdenshandelen. En kortversjon av funnene i dette prosjektet kan leses i denne artikkelen i Hvor hender det: https://www.nupi.no/index.php/nupi/Publikasjoner/Innsikt-og-kommentar/Hvor-hender-det/HHD-2011/Nye-stjerner-i-verdenspolitikken-BRIKS
Capable Companies or changing markets? Explaining the export performance of firms in the defence industry
Tackling Tax Havens in the US and EU. A Strategy of Not In My Backyard (NIMBY)
Belated Courtship? The Uneasy Partnership between Brazil and the EU
The EU accorded the status of “strategic partner” to Brazil in 2007. While the aim of this was to foster more effective cooperation with the Latin American giant, the record of the partnership is less than clear. While the strategic partnership was a clear acknowledgement of Brazil’s aspirations and status potential, it may have been sealed too late to have an impact on Brazil’s trajectory towards a more prominent global role and may mean too little for actually changing the course of EU–Brazil relations. For, viewed from Brasilia, the extent to which the special partnership has affected the relationship between the EU and Brazil remains an open question. Despite its new status as a strategic partner, Brazil’s foreign policy has been surfing on the waves of South–South cooperation schemes. So, while the EU remains a market for Brazilian exports which can-not be overlooked, Brazil’s search for new partners and China’s increased prominence in its trade balance have provided a new range of opportunities in foreign policy. As other states, including Norway, are now working out strategies to seal more formalized relationships with Brazil – and other emerging powers, for that matter – the strategic partnership between Brazil and the EU offers important lessons to take into account. While the strategic partnership was initially more valuable for Brazil, this did not last. Further-more, it was unclear what the new label entailed in practice, and how it was supposed to affect actual cooperation patterns.