Energy, Climate Change and Security: The Russian Strategic Conundrum
Globale og regionale energimarkeder påvirkes i økende grad av klimapolitikk, med mulige alvorlige implikasjoner for store produsenter og eksportører av fossilt brensel – inkludert Russland, som planlegger ytterligere økninger. Denne artikkelen undersøker utviklingen i russisk offisiell tenkning omkring klimaendringer som en strategisk faktor i politikkutforming slik den kommer til uttrykk i nøkkeldokumenter om sikkerhet og i strategiske uttalelser fra presidentene Putin og Medvedev (2000–2020). Settet med strategiske uttalelser som er undersøkt i denne artikkelen viser overraskende lite oppmerksomhet til denne viktige saken.
Norwegian Gas in Europe in the 2020’s
Denne artikkelen undersøker hvilke faktorer som vil påvirke posisjonen til den norske gassen på markedet i 2020-årene. Med utgangspunkt i en undersøkelse av Norges historiske rolle som gassleverandør til EU, kartlegger denne artikkelen hvilken rolle ulike faktorer har i utformingen av rammebetingelser på det europeiske gassmarkedet som kan påvirke posisjonen til den norske gassen som energikilde. Hovedkonklusjonen er at Norge vil forbli en viktig leverandør av gass frem til 2030, men kan stå overfor noen alvorlige problemer med å forbli aktuelt etter denne datoen på grunn av mulig utarming av gassforekomster og økt EU-fokus på den negative effekten av fossilt brensel på klimaendringer. utvikling av en mer bærekraftig energimiks i Europa samt fremveksten av nye gassleverandører til Europa, først og fremst LNG som kan ta høyere andel av det krympende gassmarkedet i Europa. Utvikling av den kostnadseffektive storskala karbonfangst- og lagringsteknologien (CCS) kan lindre noen energiomstillingsrelaterte smerter og gjøre gass mer akseptabel som energikilde, også hvis utviklingen av hydrogenøkonomi skulle materialisere seg. Den norske gassen kan gjøres om til en viktig innsatsfaktor i grønt hydrogen, en ny lovende energikilde som kombinerer det beste fra de to energiverdene – den fossile og den grønne.
The European Maritime Security and Defence Policy Architecture: Implications for Norway
Maritim sikkerhet står høyt på den internasjonale og europeiske sikkerhetsagendaen, og derfor har en rekke nye initiativer og handlinger utviklet seg innenfor EU, NATO og gjennom bilaterale/minilaterale avtaler. For å øke Europas felles kapasitet og sikre mer målrettede reaksjoner, er det behov for bedre koordinering mellom ulike organisasjoner og fora. NATOs 2022 strategiske konsept og EUs parallelle strategiske kompass tilbyr en mulighet til å gjøre dette. Bilaterale og minilaterale forsvarsgrupperinger kan styrke europeisk maritim sikkerhet ved å akselerere kapasitetsutvikling og fremme forbedrede nivåer av interoperabilitet. Norge bør videreutvikle sin politiske dialog og praktiske samarbeid med EU, og sikre deltakelse i store forsvarsinitiativer som EDF og PESCO, ulike programmer og samarbeidsordninger med EUsForsvarsbyråe (EDA). Norge bør forfølge ytterligere lederroller i NATO for å styrke både nasjonale interesser og transatlantisk sikkerhet innenfor det maritime sikkerhetsdomenet. Norge bør aktivt fremme forsterket EUNATO-samarbeid om maritime sikkerhetsspørsmål, inkludert nærmere samordning av strategisk tenkning, politikk og investeringer hos de to organisasjonene. Minilaterale’ strukturer kan tillate Norge å slå seg sammen med likesinnede nasjoner for å handle raskt i maritime spørsmål av felles betydning.
KRONIKK: Kasakhstans veiskille
Ida Dokk Smith
Ida er seniorforsker i Forskningsgruppen for klima og energi. Hennes forskerinteresser omfatter klima, energi og miljøpolitikk. Hun jobber med tem...
Eskil Jakobsen
Eskil Jakobsen er rådgiver i NUPIs forskningsgruppe for sikkerhet og forsvar. Han har mastergrad i statsvitenskap fra Universitetet i Tromsø. Hans...
Claudia Emilie Aanonsen
Claudia Emilie Aanonsen er stipendiat tilknyttet forskningsgruppen for sikkerhet og forsvar. Hun har tidigere vært vitenskapelig assistent i NUPIs...