The State, the People and the Armed Forces – a Genealogical Outline of the Legitimacy of the Armed Forces in Norway
The Norwegian armed forces in the early 21st century is in a phase of rapid change and transition. International missions are about to become its main task, whereas traditional domestic territorial defence is becoming less and less relevant. Is this transition purely a technical adjustment to a new security environment, or does it also entail more fundamental changes in the relationship between the armed forces, the state and the population? Could the military risk to lose its popular legitimacy? To grasp the current changes, it is important to understand the foundations of the relationship between the military, the state and the people. As well as how these relations have evolved over time. This is certainly not the first time in history the armed forces are facing fundamental changes. This article seeks to shed light on some of these developments in Norway over the last centuries. The evolvement of the conscript system will be used to illustrate some of these developments. I will argue that the Norwegian authorities to date have been reluctant in addressing the changes, applying what can be described as ‘yesterday’s explanations’ when legitimising military operations of today. If this trend of ignorance continues, the danger of a popular back-lash increases.
Stalin i postsovjetisk nasjonalbolsjevisme
Ikke bare ortodokse marxist-leninister så med sorg på Sovjetunionens oppløsning. I hele sovjetperioden fantes det også patrioter og nasjonalister som støttet aktiv opp om det kommunistiske regimet. Denne uensartede gruppen av «medløpere» kalles gjerne for nasjonalbolsjeviker. De betraktet Sovjetunionen som en fortsettelse av det russiske imperiet og Stalin som en arvtaker etter de største tsarene. Det paradoksale er at det i dag, mer enn et tiår etter Sovjetunionens oppløsning, fortsatt finnes representanter for denne tradisjonen. Etter at kommunismens maktmonopol ble brutt, står de nå fritt til å uttrykke sine tanker og søke inspirasjon hvor de måtte finne den. Aleksandr Dugin, Gennadij Zjuganov og Aleksandr Prochanov er alle aktive publisister og fremtredende representanter for postsovjetisk nasjonalbolsjevisme. I dette notatet brukes en idéhistorisk undersøkelse av deres syn på Stalin som verktøy til å finne ut hvordan nasjonalbolsjevismen har utviklet seg etter kommunismens fall. Studien viser at nasjonalbolsjevismen ideologisk sett har opplevd en blomstring i tiden etter Sovjetunionens sammenbrudd. Den har utviklet seg i flere retninger, men et hovedtrekk er at retorikken er blitt mer intolerant og hatefull. «Medløperideologien» er nå blitt revisjonistisk. Sovjetperiodens nasjonalbolsjeviker ønsket å bevare staten og systemet. Dugin, Zjuganov og Prochanov går inn for å gjenopprette Sovjetunionen, gjerne i form av et enda større eurasiatisk imperium med en ny Stalin på tronen. Dessuten rettferdiggjør de Stalins utrenskninger i større grad enn sine åndsbrødre fra sovjettiden. I tråd med sin bipolære verdensanskuelse deler Dugin, Zjuganov og Prochanov mennesker inn i venner og fiender av den russiske nasjon. De mener Stalins utrenskninger kun var rettet mot dem som ville Russland vondt og ønsker seg et nytt, brutalt oppgjør med dagens fiender.
Definitions of strategic political communication
Political communication comes in various forms. The first part of this paper presents some variants of political communication, and provides a set of definitions of such communication. A centre of gravity is along the borderline and overlap between rhetoric and propaganda. It is argued here that rhetoric unlike propaganda has a potential for deliberation. Propaganda is inherently hostile towards debate and discussion. This reluctance towards debate and discussion has at times been evident as regards the Bush administration’s war on terrorism. The second part of the article deals with propaganda from the Bush administration aimed at quelling debate. All the principals from the first George W. Bush administration (2001-2005) took part in this strategy. Most of the material presented here is explained in more detail in Anders G. Romarheim (2005). “Crossfire of Fear: Propaganda in the US War on Terrorism” Hovedoppgave i Statsvitenskap, ISV, UIO.