Governing the Arctic: The Russian State Commission for Arctic Development and the Forging of a New Domestic Arctic Policy Agenda
Etter at Arktis på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet i stor grad ble ignorert av russiske myndigheter, er nå regionen tilbake på Moskvas agenda. I 2015 opprettet den russiske regjeringen en egen statskommisjon for å sikre effektiv koordinering og implementering av Russlands arktiske strategi. Kommisjonen var ment å tjene som en plattform for koordinering av regjeringens ambisiøse planer for Arktis, for utveksling av informasjon mellom ulike arktiske aktører og for å redusere intern rivalisering mellom ulike statlige aktører og mellom regioner. Med utgangspunkt i en casestudie av Statskommisjon for utvikling av Arktis har denne artikkelen et todelt mål. Først kartlegger den russiske myndigheters planer for utvikling av russisk Arktis, sentrale aktører og prioriteringer og hvilke resultater kommisjonen har oppnådd. Dernest diskuterer den hva denne casestudien kan fortelle oss om politikkutforming og politikkgjennomføring i dagens Russland. Artikkelen finner at selv om regjeringens fornyede fokus på den arktiske sonen har gitt enkelte imponerende resultater, har statskommisjonen i beste fall vært en blandet suksess. Casestudien viser hvordan den russiske regjeringen strever med å komme opp med effektive institusjoner for arktisk styring. Den utbredte oppfatningen av at den russiske styringsmodellen er basert på en strengt hierarkisk "maktvertikal" må dessuten modifiseres. Russlands arktiske politiske agenda er preget av dragkamp og byråkratisk forhaling: selv når Putin intervenerer personlig, kan det være vanskelig å oppnå de ønskede målene.
Kronikk: Koronapandemien: FN må beskytte sitt personell
(Forsvarets Forum, 2. april, 2020) Fredsoperasjoner må raskt tilpasse seg koronapandemien, både for å beskytte eget personell og for å kunne fortsette kritiske operasjoner.
Meningsfull,menneskelig, kontroll?
Denne rapproten tar for seg konseptet «meningsfull menneskelig kontroll» som har dukket opp som det førende temaet i debatten rundt autonomi og våpensystemer. For å belyse spørsmålet om hva menneskelig kontroll er, hvordan det bør forstås og hvordan man kan «sikre» det må vi tenke nytt rundt forholdet mellom mennesker og maskiner. Ikke bare se maskiner som vertøy som mennesker kan bruke av fri vilje, men snarere se på autonome systemer i sin helhet der de gjensidige relasjonene mellom mennesker og maskin former hverandre og gir opphav til nye måter å tenke og handle på. Altså at både mennesker og maskiner forandres i møte mellom dem. Gitt en slik vinkling åpner man også for muligheten for å belyse dagens debatt om autonomi og kontroll på nye måter. Ikke minst at den utøvende fasen av en operasjon, liv og død-avgjørelser, er et for snevert nedslagsfelt hvis vi skal forstå hva kontroll er og hvordan det utøves. Vikitgheten av dette blir illustrert via en gjennomgang av prosessene og praksisene rundt militær targeting. En prosess der militæret definerer mål og beslutter operasjoner. Gjennom denne illustrasjonen ser man at beslutningstaking ikke bare er ett valg gjort på et bestemt tidspunkt, som avgjørelsen om å sende et missil mot et bestemt mål, men noe som er avledet av en rekke valg gjort over tid. Dette åpner opp for å se på beslutningstaking og dermed også kontroll som et resultat av en rekke praksiser og prosesser, distribuert over flere faser, mellom diverse elementer, der noen valg blir foretrukket fremfor andre. Et slikt fokus setter søkelys på de mer sammensatte og komplekse teknologiske systemene for datainnhenting, analyse og lagring, som spiller en nøkkelrolle i utformingen av valg og beslutninger, men som ofte blir neglisjert. Hvis vi bedre forstår hvordan disse systemene fungerer, hvordan de produserer kunnskap, hva de legger vekt på og hva de utelater, kan vi øke vår forståelse av kontroll og bedre «sikre» de etiske, legale og strategisk-politiske sider ved økende autonomisering av militære teknologier.
KRONIKK: Kinas rolle i det internasjonale samarbeidet
Kan coronapandemien løfte Kina fram som supermakt eller superviktig aktør innen internasjonal helse og utvikling? Det skriver seniorforsker Hans Jørgen Gåsemyr om i VG.
COVID-19 and the African Union. Challenges, prospects and side-effects
Den afrikanske union koordinerer innsatsen for å bremse spredningen av COVID-19 i Afrika, men de innførte tiltakene vil også forstyrre reformer, programmer og driften av AU.
Renewable energy and geopolitics: A review
Denne artikkelen gir oversikt over faglitteraturen om fornybar energi og geopolitikk. Den finner at litteraturen strekker seg bakover helt til 1970-tallet. Følgende konklusjoner distillieres fra litteraturen: fornybar energi har mange fordeler over fossil energi for internasjonal sikkerhet og fred; men fornybar energi øker risikoen for spenning knyttet til kritiske materialer og kybersikkerhet; tidligere olje- og gasseksportører vil være de største taperne fra en overgang til fornybar energi.
The Shifting Boundaries of Nordic Defence Cooperation
Nordsk og norsk forsvarssamarbeid er i endring som følge av de mang enye europeiske initiativene på feltet.Er det en fare for at alle disse nye samarbeidsformatene undergraver hverandre og blir for krevend eå være med på for mindre land, som de nordiske?
Kina fra forsiktig deltaker til aktiv utviklingspartner
Mens resten av verden stenger ned rulles det kinesiske maskineriet nå i gang etter måneder med harde smittevernstiltak. Kinas rolle som framvoksende utviklingsaktør kan bli styrket.