Serbias statminister om EU-medlemskap og samarbeid i regionen
Statminster Ana Brnabić besøkjer NUPI for å gi perspektivet sitt på Serbias håp og status for eit EU-medlemskap
Brexit og europeisk sikkerhet
Kan brexit gjøre at Norge og Storbritannia blir tettere integrert med EU? Det kan skje i sikkerhetspolitikken.
Når dommer blir advokat. Presidenten i Efta-domstolen promoterer løsninger for britene, men er det i Efta-statenes interesse?
Brexit-forhandlingene går tregt. Statsminister Theresa Mays tale i Firenze brakte noe mer klarhet, men det er fortsatt usikkert hva partene kan enes om. Imens tikker klokken. Kreative løsninger er nødvendig om man skal unngå «hard brexit». Et omfattende samarbeid mellom EU og Storbritannia etter brexit vil måtte forutsette at man blir enige om en tvisteløsningsmekanisme. EU vil neppe akseptere en mekanisme der tvister avgjøres i diplomatiske forhandlinger i såkalte felles komiteer, som i tilfellet Sveits. Man kan heller ikke opprette en egen britisk domstol, det vil være å sette bukken til å passe havresekken. EU har tidligere avvist et lignende sveitsisk forslag. Presidenten i Efta-domstolen, Carl Baudenbacher, promoterer nå en annen løsning, nemlig Efta-domstolen. Ifølge Baudenbacher kan og bør Efta-domstolen spille en rolle: Enten ved at Storbritannia blir medlem av Efta og EØS, eller ved at Storbritannia kan «docke» seg til Efta-domstolen. Det kan skje enten i form av en ny fast ordning eller en overgangsperiode. En slik «docking» kan innebære at en modifisert versjon av Efta-domstolen, supplert med for eksempel noen britiske dommere, skal sikre håndhevelsen av avtalen mellom Storbritannia, EU og EØS. Baudenbacher har i de siste ukene vært på turné for å formidle denne løsningen, med stopp i det britiske parlamentet, foredrag ved Chatham House og en rekke uttalelser til pressen. Ifølge mediene har han hatt samtaler med den britiske sjefforhandleren David Davis. Om forslaget er realistisk, mulig og ønskelig, er en annen sak. Han har tidligere foreslått en tilsvarende løsning for Sveits. Det er også lite trolig at britene er interessert, skjønt May i Firenze sa at hun utelukket EU-domstolen, men samtidig innså at en ren britisk domstol neppe var mulig. Men for Norge og Efta-statene er det to andre forhold som gjør hans utspill ekstra pikant: For det første er det svært spesielt at talsmannen for forslaget er presidenten i Efta-domstolen selv. I sin dommergjerning har dommere selvsagt full uavhengighet, og som privatperson har de ytringsfrihet. Men dommere bør utvise stor varsomhet med å mene noe om politiske spørsmål eller drive aktivisme. Det kan ramme domstolens omdømme og tillit og skape mistanke om at den har en egen agenda. Å gi saklig informasjon om hvordan domstolen fungerer, er naturlig, men det er noe annet at en selv turnerer og aktivt promoterer en bestemt politisk og diplomatisk løsning, og særlig i en så høysensitiv og viktig sak som dette. At ingen Efta-land har sagt at de ønsker en slik løsning, gjør ikke saken mindre pikant. For det andre er Baudenbachers fortelling om Efta-domstolen mangelfull. I sin omtale av Efta-domstolen legger han nå mindre vekt på målet om ensartethet, det vil si lik tolkning av regelverket i både EU og i EØS-/Efta-statene. I stedet fremhever han at Efta-domstolen har et nokså stort handlingsrom. Dette er musikk i ørene for enkelte briter, men stemmer ikke helt med studier av Efta-domstolen. I Europautredningen (NOU 2012:2) fant vi blant annet at Efta-domstolen rettspolitisk først og fremst har stått for en linje der den fremhever hensynet til ensartethet med den underliggende EU-retten og med EU-domstolens rettspraksis. Anførsler om at EØS-retten skulle kunne tolkes annerledes enn EU-retten, ut fra sin spesielle kontekst eller ut fra avtalepartenes forutsetninger, har nesten uten unntak vært avvist. Snarere enn å skape større handlingsrom, lå Efta-domstolen på en mer integrasjonsrettet linje, for eksempel når det gjelder avtalens karakter og gjennomslag i nasjonal rett. I enkelte tvilstilfeller kan man også hevde at den har vært mer integrasjonsvennlig enn EU-domstolen. Dette er neppe hva «brexiters» ønsker å høre. Det er prisverdig at erfaringer med Efta-domstolen blir synliggjort i brexit-debatten... (forts)
Norsk lærdom til brexit-bruk. Norske erfaringer kan bidra til å blinke ut både hindringer og mulige løsninger for brexit-prosessen
Brexit-prosessen er inne i et nytt spor. Britene har satt i gang utmeldelsen, mens EU har presentert sine retningslinjer for veien videre. Det er lett å se store hindre, mens det er vanskeligere å se løsningene. Kan norske erfaringer gjøre bruddet noe lettere? På den ene siden er det åpenbart at brexit er, og vil forbli, en unik prosess. Selve inngangen rundt forhandlingene er annerledes. Norge har søkt å finne løsninger for tettere integrasjon, mens britene er opptatt av hvordan de skal desintegreres. Omfanget av avtalene er også større enn hva gjelder for Norge. I tillegg er tidsrammen svært stram. Storbritannia er dessuten en av EUs største økonomier, mens Norge er et lite land i periferien. Les også: Brexit etter Trump På den annen side har Norge etter et kvart århundre som utenforland bygd opp en rekke erfaringer som kan være nyttige for veien videre. La meg nevne tre elementer: (forts)
60 år med EU - hva nå?
enere denne måneden samles EUs ledere for å markere 60-årsdagen for Romatraktaten, og markere det som var starten på den europeiske integrasjonsprosessen. Motivasjonen den gang var klar: Samarbeid skulle styrke økonomiene og velferden i Europa, som den gang slet med å konkurrere med USA og Sovjetunionen. Samtidig skulle grunnlaget for varig fred legges. Relaterte saker Oppskriften var enkel. Man skulle øke økonomisk integrasjon og etablere sosiale fond som skulle gjøre omstillinger lettere. Det viktigste, og mest innovative, var likevel at man etablerte felles institusjoner som skulle gjøre samarbeidet mer effektivt og mer troverdig. Ingen kunne den gang forutse hva som skulle bli resultatet av Romatraktaten. Formuleringen i traktatens forord om å lage en «stadig tettere union» ble neppe tatt like seriøst av alle. Dersom man søker i gamle norske aviser, finner man knapt omtale av den historiske begivenheten. Vi kan like det eller ikke, men alle bør være enig i at det europeiske samarbeidet endret Europa radikalt. Det som startet som et samarbeid mellom seks land er blitt til et alleuropeisk samarbeid med 28 medlemsland. Samarbeid om toll og handel med varer, som var utgangspunktet i 1957, er siden utvidet. I dag er samarbeidet dypere og dekker de aller fleste politikkområder, både innen- og utenrikspolitisk. Over tid har også samarbeidet utkonkurrert eller erstattet annet europeisk samarbeid. EU er på mange måter blitt «the only game in town». For små land har det vært en særlig stor gevinst ved at stormaktsspillet i Europa i stor grad ... forts
PODKAST: Brexit, EU, EØS og Norge - et Europa i endring
30. oktober markerte slutten på det tre år lange EUNOR-prosjektet. Her kan du høre podkaster fra konferansen.
Norden og Storbritannia – et nytt avsnitt
I denne temautgaven av Internasjonal Politikk ser vi nærmere på hva Storbritannias EU-uttreden vil kunne bety for Norden og de enkelte nordiske land. Litt over et år er gått siden folkeavstemningen i Storbritannia, hvor et flertall av de stemmegivende gikk inn for å melde Storbritannia ut av EU. «Brexit» markerer etter alt å dømme et veiskille i europeisk politisk historie, og vil prege europeisk politikk i mange år fremover. Utfallet av forhandlingene er usikkert, de langsiktige konsekvensene av Storbritannias uttreden likeså. Men det som er sikkert er at brexit allerede har skapt uro og usikkerhet i Europa, og at det vil endre både Storbritannias rolle i Europa og dynamikken innad i EU. Brexit vil også med all sannsynlighet være av stor betydning for de nordiske landene – Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige – som hører til i det nordvestlige hjørnet av Europa og historisk sett har hatt tette bånd til Storbritannia. Uavhengig av sin formelle tilknytning til EU, vil de alle måtte redefinere sine forhold ikke bare til Storbritannia, men også til Europa og EU post-brexit.
Hva betyr brexit for utenforlandet Norge?
Storbritannia er på vei ut av EU. Hva betyr det for utenforlandet Norge? Siden folkeavstemningen 23. juni i fjor, har Europa fulgt den britiske regjeringens signaler og veivalg nøye. Når 28 EU-land blir til 27 vil det ikke bare forskyve maktbalansen innad i EU, men også mellom EU og utenforlandene, og blant landene i den brokete forsamlingen av europeiske tredjeland. Storbritannias uttreden vil merkes, både i og utenfor EU. I denne artikkelen ser Kristin Haugevik nærmere nærmere på hvordan Storbritannias EU-uttreden vil påvirke norsk utenriks- og europapolitikk. Første del av artikkelen gjennomgår hovedtrekkene i Norges forhold til EU og debatten rundt norsk EU- og EØS-tilknytning, før forskeren introduserer Brexit som et brytningspunkt. I andre del studerer Haugevik norske medier og politikeres fremstilling av Brexit og konsekvensene for norsk utenriks- og europapolitikk, og presenterer hovedsporene i den norske regjeringens Brexit-arbeid. Avslutningsvis diskuterer hun hvordan Storbritannias EU-sorti vil påvirke Norges europapolitikk i bred forstand, Norges EØS-/EFTA-tilknytning og det bilaterale forholdet til Storbritannia.
KRONIKK: Hvem tør stole på stormaktene?
Hvis Iran fortsatt holder seg til atomavtalen, vil EU og verden for øvrig gjøre det samme. Dermed er det USA som kan bli isolert, ikke Iran, skriver Sverre Lodgaard.
Nytt nummer av Internasjonal Politikk ute
Et EU uten Storbritannia, et Storbritannia utenfor EU - hva betyr det for oss i Norden?